Come On Die Young – En kjærlighetserklæring

Tenk over det. Svaret for de aller fleste blir nok at det har de opplevd omtrent like ofte som de har hatt eventyrlig god sex, vil jeg tro. Derfor er det like stort hver gang det skjer, hver gang en diamant av et album med en forførerisk mine legger seg i hendene mine og formelig trygler: «Spill meg, spill meg!» Det var omtrent det som skjedde da Mogwais’ andre album Come On Die Young åpenbarte seg for meg. Jeg var solgt fra første tone, det er det bare å innrømme. Derfor er ikke dette noen kritikk, eller plateanmeldelse – det er en kjærlighetserklæring.

Det er vanskelig å konkretisere hva det egentlig er med henne (albumet). Hun er ikke av den typen du snur deg etter på gaten, men likevel, tar du deg tid til å høre på henne oppdager du at hun er i besittelse av dypere verdier. Hun er av den typen du kan sitte i stillhet og lytte til i timevis, uten å bli lei. Vár og vakker, vill og utemmet – til tider på grensen til uutholdelige, men aldri over grensen.

Flere ganger under reisen er du sikker på at denne gangen, bare denne ene gangen har du forutsett hva som skjuler seg bak neste sving. Bare for i neste øyeblikk å oppdage hvor feil du tok. Utrygghet og paranoia griper tak deg, hun kan være nådeløs og brutal. Men så holder hun om deg med milde hender mens hun ømt hvisker trøstende toner, hun ser at du lider. Du er fortapt. Så sinnsykt fortapt.

Til dere som aldri har opplevd tilsvarende følelser av å lytte til musikk: Håper dere har et fantastisk sex-liv. Hvis ikke, prøv Come On Die Young. Den fås uten resept.