Millennium – Minst ille av pusebandene?

Det er med en viss bismak jeg går til verks med å skrive om dette guttebandet og deres siste album. Likevel bør det vel tas for hva det er, og jeg skal prøve å forholde meg saklig!
Vel, saken er den at Backstreet Boys til tider fungerer helt greit i sin søte popverden, og låter bedre enn mange av sine konkurrenter – til tross for svært enkle og banale låter. Mest ille er de i balladene sine, og litt mindre ille er de når de prøver å være funky (som på hiten deres fra en tid tilbake – Backstreet’s Back – eller hva-den-nå-het). Du finner hver sort på Millennium.
Etter hva jeg har skjønt er det en haug med svensker som i større eller mindre grad er ansvarlig for komposisjoner og arrangementer her, mens glatte Hollywood-lignende produksjonsteam står bak selve utformingen av produktet Backstreet Boys. For det er det vi snakker om: Backstreet Boys er bygget på ideen om å selge mest mulig til lettlurte ofre, mens selve musikken kommer i andre rekke! Når vi går i dybden, og skal forsøke å analysere selve musikken, er svært lite å rope hurra for – selv om BSB paradoksalt nok kanskje likevel er best innen sin sjanger: pusepopen!

Jeg har – med hånden på hjertet – i utgangspunktet forsøkt å ikke være fiendtlig innstilt til dette albumet, men dess lenge ut på albumet jeg kommer, dess mer blir min tålmodighet satt på prøve. Folk som kjenner meg sier at jeg tåler alt bortsett fra urettferdighet, og det provoserer meg gigamasse at Backstreet Boys sannsynligvis vil bli husket av flere individer når vi f.eks. om tyve år skal minnes 90-tallet, enn glimrende talenter som virkelig ER musikere! Backstreet Boys er sukkersøte gutter som kan etpar dansetrinn, og utover dette er de like flinke som ethvert Grand Prix-kor, and that’s about IT!

To stjerner for at de likevel er å foretrekke framfor mange andre gutte- og jenteband som opererer på hitlistene nå til dags! I det minste er de dobbelt så talentfulle som Modern Talking, så da så…!!!!