Looking Forward – Kjedelig fra legendene
Crosby, Stills, Nash & Young (i starten og i tider etter bare: Crosby, Stills & Nash) har fire plater på samvittigheten, den siste utgitt i 1974. Vi snakker med andre ord om et lite 25-årsjubileum!
Med bakgrunn fra The Byrds (David Crosby), The Hollies (Graham Nash) og Buffalo Springfield (Neil Young og Stephen Stills) var dette en av de virkelige supergruppene på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet. Hvem husker vel ikke den legendariske opptredenen på Woodstock-festivalen? Men det var altså den gang og ikke nå. Og etter utallige gjenforeninger er de nå ute med ny plate, med det optimistiske navnet Looking Forward.
La det være sagt med en gang; dette er ikke noe dårlig album. Men det er litt kjedelig, rett og slett! På sitt beste minner det om Neil Youngs soloplate fra noen år tilbake, Harvest Moon. Det virker i det hele tatt som det er Young som har styringa på det musikalske. Og da snakker vi om Young med cowboyhatt. Så er du Neil Young-fan er Looking Forward absolutt et must, men ikke ellers.
Jeg vil faktisk heller anbefale noen av de gamle CSNY-platene i stedet. Først og fremst Déjà Vu (1970) og So Far (1974). Kanskje litt blærete av meg, men det må sies at det ikke er spesielt nye og moderne toner Looking Forward byr på.
Musikalsk sett er dette meget tradisjonelle saker; countryinspirert lavmælt rock. Det er faktisk bare bildet på baksiden av coveret (av de aldrende fire herrene) som avslører at dette er et album laget på tampen av nittitallet og ikke tyve år tidligere.
Men som sagt det er ikke en kvalitativt dårlig plate. Her er flere fine spor, og jeg ser ikke bort fra at de vil vokse ved flere gjennomlyttinger. Hvis noen av melodiene skal trekkes fram bør det bli tittelsporet Looking Forward (som virker som det er overskuddsmateriale fra Youngs Harvest Moon), og den behagelige balladen Slowpoke.
Men når regnskapet skal gjøres opp så er dette først og fremst en plate for fansen, og dem er det som kjent mange av.
