The Bop Apocalypse – Swinging trip-hop?

Låta Throwing For Six er en herlig hybrid av tre stilarter som i hvert fall ikke undertegnede har hørt mikset sammen tidligere. Skuffelsen var derfor absolutt til stede da det viste seg at denne formelen ikke ble prøvd ut på resten av skiva. Jeg var lurt og Throwing For Six ble umiddelbart utnevnt som albumets lurelåt. Skuffelsen raste imidlertid etter hvert av meg som kilo under fettsuging på Meat Loaf. The Bop Apocalypse inneholder nemlig også spilleglede, talent og særpreg.

Vokalen og dermed også lydbildet farges i stor grad av den kvinnelige vokalisten, Fleur Davies, som nok har mer enn en Portishead-plate i samlingen sin. Det samme har nok resten av bandet, likevel greier Somatic å stå for sitt eget uttrykk. Bandet formidler på noen av låtene en slags blanding av trip-hop og plain rock som fungerer veldig bra. Riktignok ikke grensesprengende innovativt, og vi har hørt det før, men det funker. Men kanskje er ikke Somatic ute etter å sprenge noen grenser? Kanskje vil de enkelt og greit gi ut rock’n’roll. As they like it? Og når sant skal sies, er vi det meste av tiden trygt forplantet innen akkurat denne sjangeren uten for mye flørting med andre stilarter.

Davies synger sårt og monotont som en forlatt tiur i parringstiden, og det synes i hvert fall jeg at rock’n’roll-damer skal gjøre. Imidlertid svikter det litt på enkelte av de roligere partiene av platen. Årsaken er først og fremst en kombinasjon av for svake låter og kjedelig produksjon. Kan noen fortelle meg hvorfor nesten alle rock-ballader skal høres likedan ut? Og det er synd, for det var i disse låtene Fleur Davies virkelig kunne dratt ut sitt potensiale. I stedet drukner vi i akustisk kjedsomhet og mangel på nytenkning.

Men jeg kommer likevel ikke helt over den lurelåta. Kanskje burde Somatic dratt dette konseptet enda et hakk videre på den neste plata, for det er virkelig den som har fascinert meg. Men slik er jo det gjerne med disse luringene.