Afterglow – Like kjedelig som coveret!

«Ung kvinnelig popartist søker særpreg og genuint musikalsk uttrykk. Bill. mrk. Dot Allison.»

Dessverre har Afterglow like mye glød og nerve som et juletre i mars. Jeg opplevde det så kjedelig å høre på Dot at selv prøvebildet på TV etter hvert tok form som en innføring i moderne kunst. (Bare som en sammenligning, altså. Det blir lenger og lenger mellom hver gang jeg er innom prøvebildet nå for tiden.) Sjangeren er som vi så vidt har vært innom, pop. Skal vi kategorisere Dot Allison, må vi vel i rettferdighetens navn si at hun ihvertfall prøver å krype innenfor det mer seriøse segmentet av sjangeren. Problemet er bare at hun i sin strevsomme kamp gjennom Afterglow, ikke bare selv mister gløden, men også sliter ut lytteren.

Kjøper du albumet, får du ti mer eller mindre bleke og pregløse låter, derav de fleste ballader som nok kan ha håp om en viss rotasjon på enkelte radiostasjoner. «Et godt og følelsesladet album å varme seg foran peisen med!», som det nok ville ha hett i reklamen. Selv ville jeg nok ha brukt det til å fyre med.