Crescent – Nydelig fælt og brutalt vakkert!

Crescent ble egentlig utgitt i 1996 bare på vinyl på et veldig lite plateselskap. Bandet er engelsk og er nå dessverre oppløst, men plata har heldigvis blitt gitt ut på CD og det med fetere lyd og flere sanger.

Da jeg først hørte den, var det første som slo meg hvor sårt og aggressivt alt var. Vel, aggressivt er kanskje ikke det riktige ordet, heller en oppgitthet og frustrasjon. Men når det er sagt, det Bob Tilton absolutt ikke er (var), er oppgitt.

Crescent er et kvalitetsverk fra ei gruppe som hadde fortjent en lykkeligere slutt enn å bli oppløst. Når man hører det voldsomme potensialet blir man nesten lei seg, for hva hadde vel ikke disse gutta kunne gjort? De mestrer balansen mellom det melodiøse og såre med gitarenes enorme variasjonsmuligheter.

Vokalisten skriker seg ihjel det ene øyeblikket, for så å synge som en 11 år gammel korgutt i det neste. Alt er så nydelig og fælt, så brutalt og eksepsjonelt vakkert. Vi snakker om musikk i en slags pop-rock genre, gjerne kalt emocore, men det er så mye mer enn det. Lidenskap, sinne, frustrasjon og smerte, alt serveres på en gang. Å nevne sanger er bortkastet, alt er like fordømt bra.

Crescent sitter rett i hovedpulsåra og kanskje er det like greit at vi ikke fikk mer, for gudene vet om jeg hadde klart å venne meg av dette.