Deilig – Deilig med Deilig!

Som vanlig er det på det tekstmessige plan Jan Eggum har mest å fare med. I tillegg har han i årenes løp utvidet bergensdialekten sin i mer og mer lokal form, noe som denne gang er spesielt tydelig og som samtidig kler Eggums uttrykksform svært godt. Han serverer som vanlig sine observasjoner om samfunnet rundt oss, og fokuserer sin ironi med fantasi og en masse humor. Her ligger forøvrig også Eggums aller største styrke som komponist og musiker, for det er umulig å ikke la seg berøre av hans tekster.
Rent musikalsk aner jeg samtidig en viss utvikling fra tidligere produksjoner da hans melodier her jevnt over bærer preg av en mer optimistisk munterhet enn hva vi har blitt vant til fra bergenseren. Fornyelsen i Jan Eggums lydbilde på Deilig har forøvrig mye med Wesseltofts tilstedeværelse å gjøre. Bugge er nemlig både produsent og «orkesterleder», hvor det til og med suksess er gjort plass til disco-komp. En Sånn En og Uten Røtter får Jan Eggum til å høres ut som en Earth, Wind & Fire-fan av de store! Noen av sporene bærer likevel preg av den mer typiske Eggum-sounden(!) hvor følelsen av å ha hørt det før (for å bruke en gammel klisje) absolutt også er tilstede.

Jan Eggums ironiske men observante syn på omgivelsene i hverdagen, både sin egen og andres (flere ikke-navngitte og lett avslørlige kjendiser får sine egne vers som i singelsporet På TV), vil også denne gangen få mange til å løpe til platebutikken. Det er liten tvil om at mannen har et særegent talent på dette området, for her befinner han seg i elitedivisjonen innen norsk kulturliv. Når han trekker inn Wesseltoft på arrangementsiden viser Eggum samtidig at han henger med i tiden.

Deilig er en plate som er som står til sin tittel, og Jan, the Man, har atter engang gjort jobben sin til glede for gamle og nye generasjoner!