Popaganda – Lystigere POPmusikk…

Førsteinntrykket jeg sitter med etter å ha latt Popaganda snurre på spilleren i noen dager, er at vi har med et lystigere og mer åpent POP å gjøre. De har beholdt noe av sitt særpreg, mens det tydeligvis må ha skjedd en del i sjangeren siden forrige album, Emperor Norton, ble sluppet i 1997, for denne gang låter ikke POP like overbevisende som de har gjort!

I åpningssporet Batboy får jeg følelsen av at det er et nytt Fluke-album, og ikke siste Palace Of Pleasure jeg hører på. Dubpophouse-tonene som trekker meg videre innover platen avslører at POP utvilsomt har sin egen sound – men noe sier meg at det bare er i Norge. Utenfor landegrensene, eller skal vi si internasjonalt sett, låter ikke POP så originalt lengre. De føyer seg inn i rekken av mange andre aktører på markedet, og nevnte Fluke er i så måte bare en av mange POP høres ut som. Det er ikke det at det ikke er bra, men jeg mener likevel at mye av det som POP engang var med på å skape, også er i ferd med å forsvinne.

Visst er det flott med soulvokal (som på singelsporet Love-Hate 10-0), interessant med Twin Peaks-settingen som originalt er utført i ekte Telemarksånd på The Tao Of Telemark. Fete ambienttoner på Nightliner og de heftige suggererende rytmene i Gdansk redder noe av den «gamle» sounden til POP-gutta som her videreutvikles i riktig retning iht. forgjengerne. At bandets ekkopesialist Jomba la Bomba ikke lengre er et offisielt medlem, kan ha hatt betydning for at POPs lydbilde låter mindre originalt enn før, uten at jeg dermed hardnakket skal påstå at slik er det! Platas siste spor er igjen et vink til Fluke, som det av ukjent årsak virker å være dette albumets store inspirasjonskilde.

Jeg synes fremdeles at POP er glimrende musikere med potensiale til å kunne nå langt og alt det der, men jeg blir likevel aldri mer enn sånn middels imponert over dette albumet. Til det låter 1999-utgaven av Palace Of Pleasure for lite originalt, til tross for at det finnes flere gode sekvenser på platen.