Love And The Russian Winter – Drepende kjedelig

Slik er det ikke lengre, og Mick Hucknall & co. har aldri klart å hale seg i land igjen etter at den forsåvidt vellykkede plata, Stars kom i 1991. Dette ble en kjempesuksess og albumet står fremdeles som et av de mestselgende album på øyriket noensinne.

Simply Red anno 1999 derimot burde ikke ha fått lov til å gi ut plater i det hele tatt! Det er lenge siden jeg har hørt et kjedeligere album, noe jeg kan si til tross for at jeg stadig blir konfrontert med elendige plateutgivelser. Andres dårlige album er én ting, de kan virke provoserende osv., men i Simply Reds tilfelle blir det bare så fordømt intetsigende at det gir en følelse av å ha kastet bort dyrebar tid på tull og tøys.

Det virker fremdeles som om Hucknall (det er vel egentlig bare ham nå, er det ikke?) bare gir ut plater for å håve inn noen kroner på kontoen sin. Paradoksalt nok er det vanskelig å skjønne hvordan han skal kunne tjene penger på dette mølet, da toget forlengst har gått for Simply Red-navnet. Det vil overraske meg om dette ikke blir en større tapspost på plateselskapets årsoppgave. Skal de unngå det kan de selvsagt alltids bruke noen millioner på massiv TV-annonsering, for folk er jo så lettlurte, ikke sant?

Ikke vet jeg, men kanskje årsaken til at Love And The Russian Winter i det hele tatt har sett dagens lys grunner i en elendig kontrakt med selskapet; at Simply Red må fullføre et visst antall plateutgivelser før de gir seg eller noe. Muligens mener Hucknall selv at han har en masse interessant å bidra med, eller Gud-vet-hva? Det høres kanskje tåpelig ut, men det må da vel finnes én god forklaring på hvorfor dette albumet i det hele tatt har blitt lansert?

Jeg sier ikke at den samme Hucknall er talentløs, for det vet jeg at han ikke er, det er bare at nesten alt denne karen har levert i løpet av nittitallet (Stars er et hederlig unntak) har stinket på lang avstand. Soul kan denne musikken definitivt ikke karakteriseres som, for mer sjelløs musikk må du lete lenge etter.

Pop kan vi heller ikke kalle det, ihvertfall ikke sett med 90-tallsblikk, og begrepet rock bør ikke engang nevnes i dette selskapet. Love And The Russian Winter er intet mindre enn en kjempekalkun av en plate. Her finnes ikke en eneste god låt, og langt mindre et spennende arrangement. Selv Hucknalls stemme blir et irriterende moment opp i det hele.

Ikke det at jeg hadde forventet meg noe særlig nytt fra denne kanten, Simply Red er forlengst avskrevet som interessante, men det får meg til å undre på hvem som lar denne mannen ukritisk gi ut den ene dårlige platen etter den andre.

Finnes det ikke en form for kvalitetskontroll for at et aldrene popidol skal få slippe til med hva han vil? Dette er ikke halvhjerta forsøk engang, det virker mer å være et slags overskuddslager av gamle låter som (forståelig nok) aldri har blitt hentet fram. Det at de samme låtene likevel blir inkludert på det som fremstår som nytt studioalbum sier egentlig ganske mye om hvilket nivå Simply Red befinner seg på i 1999.