NIA – Hip hop på sitt beste
Hip hop-musikken har i en årrekke vært offer for den verste formen for kommersialisering vi har sett på denne siden av krigen. Masseproduserte strømlinjeformede Hollywood-produksjoner har i større og større grad fullstendig overtatt markedet, og hip hop-begrepet har blitt strukket og tøyd i det uendelige og kjedsommelige takket være utøvere som Coolio, Warren G, Jay-Z og den største synderen av dem alle: Will Smith.
Heldigvis finnes det fremdeles ekte musikere som fremdeles vet hva hip hop handler om, noe blant annet. Jurassic 5 og Common har bekreftet gjennom glimrende utgivelser de siste par år. Nå er det Blackalicious sin tur til å overta stafettfpinnen, og det gjør de med en oppsiktsvekkende respekt for denne bevegelsen som første gang dukket opp i Bronx for mer enn tyve år siden.
Bak navnet Blackalicious skjuler Chief Xcel og Gift Of Gab seg (begge befinner seg til daglig i hiphop-kollektivet Quannum hvor også DJ Shadow og Latryx hører hjemme). Det er selvsagt(!) den anerkjente Mo’Wax-labelen som står bak utgivelsen NIA.
Blackalicious er i motsetning til sine rap-forfedre fra solfylte California, noe som både skiller og på samme tid styrker denne plata i forhold til det lydbildet Grandmaster Flash og kompani leverte i første halvdel av åttitallet. De trekker inn fiffige elektrofunk-elementer (hør bare på A To G) med perfeksjon og dyktighet på høyde med det beste som ble levert i 1983/84, dengang musikkformen fremdeles hadde integritet og troverdighet.
Samtidig leverer Blackalicious sine saker med sjel og følelser. For å sette det hele litt på spissen er NIA det nærmeste vi kan komme en slags hip hopens variant av Marvin Gayes udødelige klassiker What’s Going On. Dette er uansett et av de mest gjennomførte og vellykkede album sjangeren har sett på mange, mange år.
NIA er fylt til randen av alt hva en ivrig og kvalitetshungrig lytter kan ønske seg fra en plate. Albumet er fullstendig fri for svakheter og det finnes ikke antydninger til forsøk på å ty til enkle løsninger.
Selv om det som beskrives her kan lyde som store ord, så ikke tro at dette er en obskur utgivelse som er vanskelig å få tak på. Det er det som er så forbasket bra: selv om Blackalicious befinner seg milevis fra sine «brødre» i Hollywood, makter de på toppen av alt å låte kommersielt nok for massene.
NIA inneholder flere spor som bør kunne spille fletta av all kommers-rap som selger i millionopplag. Hør bare på singelen Deception. Eller på Shallow Days. Det samme kan sies om Ego Trip By Nikki Giovanni, eller om Do This My Way for den saks skyld. Her kan bortimot resten av albumet ramses opp like så vel.
Med andre ord finnes her drøssevis potensielle hits som Lauryn Hill med flere ville ha myrdet for å få fingrene i. Poenget er at selv om hitpotensialet er stort, låter det samtidig og hele veien like fordømt bra.
Det er ikke å komme forbi at NIA står som et verdig punktum for rapmusikken ved utgangen av millenniet. Noen ganger vet man bare når noe låter riktig. Slik er tilfellet for Blackalicious’ debutplate: Simpelthen et av årets aller beste album – uansett hvilken sjanger det måtte høre hjemme i!
