Vada – Bra, men kjedelig
Anne Vada er ei flink «trøndertaus» fra Steinkjer, noe albumet Vada et godt bevis på. Hun skriver de fleste sangene selv, synger på trøndersk, har en fin stemme, solide musikere i ryggen og en god produsent i Ronni Le Tekrø når hun nå gir ut sin tredje soloplate.
Dessverre ligger også noe av ankepunktet her. Det er så flinkt, så… ja – tør jeg si, kjedelig. Det er flere søte små sanger på Vada og Anne kommer sikkert til å gjøre det bra på Norsktoppen. Men spenningsmomentet savnes – noe som kan fange ørene og bevisstheten min. Som sagt har Anne Vada en fin og til tider sensuell stemme, men den har ikke noe spesielt særpreg som lytteren utfordres ved. Når sangene så blir svært så flate, om du skjønner hva jeg mener, så blir det bare flinkis synging og flinkis spilling igjen. Det er ikke lenger nok. Dette kunne man kanskje slippe lettere unna med det før, men i dag kreves det noe mer av en artist enn bare et sangtalent. Jeg lurer på om ikke frøken Vada er litt for utdannet i sangteknikk og at det er derfor det blir såpass «glætt».
Likevel snakker vi ikke om en dårlig plate, i ordets rette forstand. Snarere en klassisk midt-på-treet. Sanger som 1000 Etterligninga og Steg For Steg trekker opp, men det er langt på vei nok til å få noe mer enn tre stjerner fra meg. Nå skal det bemerkes at grunnet tidspress og andre årsaker har ikke Vada fått like mange gjennomhøringer som den kanskje burde, men jeg har ingen grunn til å tro at flere runder i spilleren ville hatt noen større betydning for min oppfattelse av plata.
Personlig, i egenskap av mitt trønderske statsborgerskap, er jeg glad for at noe annet enn D.D.E. kan synges på trøndersk og høres bra ut. Så kan den trønderske dialekten forbindes med noe annet enn trønderrock og sanger om bleike rumper. Det temaet synger nemlig ikke Anne Vada om…
