Yellow Snow Compilation Vol. 1 – Talenter fra Tromsø markerer seg
Og la det være klart; her er det mye talent. Men nå er det jo sånn at talent ikke nødvendigvis er nok til å gjøre seg bemerket og det er det gjennomgående problemet til de minst interessante bandene på dette albumet. Særpreget kan være tilstede, men om det er interessant eller ikke blir et annet spørsmål. Nå ser ikke jeg noe poeng i å rakke ned på band i startgropa, men det skader ingen at svakhetene bli satt fingeren på.
toreBrumm synger på norsk og styrken deres ligger i kombinasjonen av humør, entusiasme og artige tekster. På Sanselaus høres de ut som en nordnorsk versjon av Sanderfinger og på Supermann skinner den nordnorske humoren godt i gjennom. Nervetråd er smålekker med både mannlig og kvinnelig vokal. Helt klart et interessant band og med noe bedre arrangement kan nok bandet gjøre det godt som det de er; et norskspråklig poporkester.
Av de norskspråklige artistene her har Minus Maja den beste låta, På Tide. En behagelig og sløy «visepoplåt» som kunne glidd rett inn på Norsktoppen uten å provosere verken mormor eller lille fetter Bjørn. Internettside har også sine kvaliteter, mens Om Det Samme stort sett ikke når opp. Minus Majas problem er ikke låtene, men heller mangel på sult. Hva vil de med bandet sitt? Det høres ut som bandet er mer enn fornøyd med bare å spille.
Semi Norvège har det samme problemet som toreBrumm, bare i større grad. Kreativ bruk av instrumenter er rett og slett fraværende. Synthpiano? Skal ikke dvele for lenge ved noe som er et spørsmål om tid i studio, men jeg skulle ønske at Semi Norvège hadde søkt mer etter lyden sin. Primære Behov og Æ Drømte At Æ Fløy flyter begge jevnt og trutt uten de store høyder eller dybder og blir spilt bra. Kurante låter, men de «catcher» ikke så mye som de burde, kanskje med unntak av sistnevnte låt som av og til glimter til. Disse tre bandene har alle noe av den samme styrken og svakheten og de stiller alle i en typisk Norsktopp-kategori. Det er vel også egentlig alt jeg har imot dem. Men jeg ønsker gjerne å høre dem spille på flere strenger. Vokalmessig savner jeg også litt mer krumspring. Våg mer!
Av de engelskspråklige (og generelt også forsåvidt) er det Pulp Vixen som stiller med det største særpreget og det tøffeste lydbildet. De er sultne og råe på en gang og en dramatisk sang som Toxic setter standarden med en gang. At bandet skal spille på by:Larm i Bergen i mars kom ikke som noen stor overraskelse på meg. Som man kanskje skjønner på navnet er dette et «onlygirls»-band og de er et godt bilde på den nye bølgen med spennende «jenteband». I motsetning til f.eks. nærheten jentene i bergensbandet Furia (som også skal spille under by:Larm) gjør så godt, er det det dramatiske som fascinerer Pulp Vixen. Både før nevnte Toxic, Temple Song og Tie Me Up spiller på voldsomme strenger og bidrar til levende låter. God vokal og fikse arrangement gjør Pulp Vixen til platas suverene vinnere. Bandet er rett og slett i besittelse av ting de andre mangler.
Sister Sinister seiler opp som en god nummer to med ikke fullt så dramatiske sanger hvor den nordnorske naturen (snart en klisje…) nok også har inspirert dette bandet. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker Solveig Jacobsens til tider svake stemme. Den funker særlig når hun tar i, men i de såre partiene at faller stemmen litt igjennom, men jeg tror frøken Jacobsen har mye å hente på å synge enda mer. Litt bedre engelsk-uttale også, så begynner vi å snakke. Sister Sinisters lydbilde bærer preg av både nordnorsk og etnisk inspirasjon, det siste særlig i vokalen. Kan tenke meg at Jacobsen har hørt litt på en annen Tromsø-dame ved navn Drecker. Spesielt Forever Blind står fram som en god rocklåt, men både Push That Rock og Gazer llever sin egne dramatiske liv.
Badger er et rent gitarpop-band og på Hold You Tight blir man umiddelbart satt tilbake til sekstitallet. En sjarmerende og søt tributt til det glade tiår, men vel tamt i sin uskyld og mangel på pondus. Norman har mer å fare med og referanser til både Teenage Fanclub og norske Beezewax er tilstede i gladgitarene. Lucky lider av det generelle problemet til Badger; vokalen. Både uttalen og styrken i stemmen blir for svak. Vokalist Hammer synger rent, men når vokalen er så viktig som i et band som dette, bør det være mer kraft bak. Han har mye å hente på å slippe seg litt løs. Det gjelder forsåvidt bandet som helhet også. Hvis de tør å ta noen flere sjanser både i låtskrivingen og i arrangementene, har jeg god tro på Badger.
Som en oppsummering av plata vil jeg påstå at kvalitetene oppveier svakhetene. Alle bandene har talent, men som jeg nevnte innledningsvis er ikke det nødvendigvis nok. Det finnes mange slike band som dette rundt omkring i Norge, men kun et fåtall har det som virkelig skal til for å bli noe spesielt. Utifra det jeg har hørt på denne CD’en, er Pulp Vixen og Sister Sinister mine foreløpige favoritter. Ros til ansvarlig Robert Dyrnes og de seks bandene for å være villige til å satse på seg selv og byens talenter. Sånn skal det være!
