Kast Alle Papirene – DeLillos på skinner
Kast alle papirene? Tja. Kanskje var det nå bedre med blanke ark og fargestifter. På albumet kan du lytte til et av landets mest rutinerte og mest samspilte band i mer eller mindre hektisk aktivitet – på hyttetur. Hvorfor ikke, denne gjengen kan spille inn en ny plate med bind for øynene. Problemet med all rutine er imidlertid når den tar livet av det kreative. Om det er rutinene som har overmannet DeLillos skal være usagt, men Kast Alle Papirene har blitt et forutsigbart og noe kjedelig album.
Jørn Christensen som var med DeLillos allerede fra den spede begynnelse har produsert albumet sammen med bandet. Kanskje burde man valgt en annen løsning. Det er riktignok håndverksmessig dyktig utført streit rock’n’roll som vi har hørt fra denne kanten før. Men lydbildet og produksjonen savner drivet og de små detaljene som kan løfte flere av låtene ut av en urovekkende ofte tilstedeværende middelmådighet. Låter som Merkelig Balanse og Kom Igjen blir masete og nesten litt kjedelige i sine forsøk på å fungere som rocklåter. Alt i alt savner man de virkelig sterke melodiene på denne utgivelsen. De låtene som fungerer best er de mer neddempete sporene som Seng og tittelsporet Kast Alle Papirene.
Når det gjelder tekstene betrakter Lars Lillo-Stenberg fortsatt livet rundt seg fra sitt lett påtatte naivistiske univers. DeLillos er DeLillos og ville heller ikke være det uten historier om leppestift, pudler og parkeringshus. Men innimellom alle hverdags-skråblikk og finurlige betraktninger har vi også fått tekster med en dypere bunn, en Lars Lillo og en Beckstrøm som har hatt noe å melde. Ord som i all sin enkelhet har truffet og gitt oss anledning til ettertanke. Det er langt mellom dette på Kast Alle Papirene. Mens DeLillos i sin direkte og særegne banalitet bestandig har unngått klisjeene, låter de nå som en klisjeaktig og blek utgave av seg selv. Og hva gjør egentlig Sorgen Er Gledens Venn og Guddommelig Plikt på platen i det hele tatt? Totalt meningsløse låter som kanskje var morsomme under hytteturen, men som aldri burde være tatt med i ryggsekken derifra. Ikke minst med tanke på at dette er et album med kun tolv spor. Inkludert de to sistnevnte.
Kast Alle Papirene vil bli stående som en av DeLillos mer anonyme utgivelser. For meg personlig i samme kategori som Svett Smil og Varme Mennesker. Kanskje er det nok en gang på tide med litt kosttilskudd i rocksalaten for en av norsk rocks lengstlevende grupper?
