Back In The Blonde – Dypere, varmere og vellykket

Når hun synger, synger hun til deg, om deg og med en vennlig og varm stemme. Hun er den vennlige jenta som smiler til deg på trikken. Unni Wilhelmsen er så umiddelbar, sangene og gitaren er så umiddelbar. Sånn var det ihvertfall på de første to platene.

Og sånn er det med den tredje plata også, Back In The Blonde, men sangene er først umiddelbare etter noen gjennomhøringer. Neida, jeg blander ikke begrep, Unni er fortsatt så umiddelbar som en dyktig låtskriver og sanger kan bli. Hun har bare laget en knippe låter som siger innpå deg og koser med øregangene din først etter en stund. Som et vennskap som gror seg varmere og sterkere over tid, som en artist som vokser med musikken sin. Lytteren vokser på en måte sammen med henne. Her finnes ingen Won’t Go Near You Again, men spor som Obituary, Current Position, Little Indian, Blaming You og Lip, er alle sanger som går dypere og ofte mørkere enn noe hun har gjort før. Og du har lysere varianter som førstesingel St. Cecilia og den fengende poplåta Long Black Dress der man kan høre Unni og produsent Malcolm Burn utfylle hverandre i studio, som et innlagt bevis på hvor bra samarbeidet i studio må ha vært, innspilt «live» som sporet er. Den godeste Burn har tilført Wilhelmsens låter en ny og mer «skrudd» sound enn den rene og varme lyden eks-produsent Bugge Wesseltoft laget. Begge deler kler vår venninne meget godt.

Det var nødvendig for Wilhelmsen å ta et skritt videre og hun har lykkes til dels meget godt. Jeg hører ingen store hitlåter her, bortsett fra nevnte Long Black Dress, men en plate som nok kommer til å stå seg meget godt over tid. Jeg håper virkelig at flere enn vi nordmenn kan få oppleve denne ekte og ærlige artisten. Det eneste uekte med Unni er fargen på håret, men den kler hun jo. Akkurat som hun kler gitaren.

Bare ikke sett denne på i selskap med flere mennesker. Den bør lyttes til i stillhet, for seg selv eller med en du er glad i. Rett og slett…