Voodoo – Oppskrytt?

D’Angelo debuterte med albumet Brown Sugar i 1995. Da høstet han svært gode kritikker, og ble omtalt som det nye soul-håpet. Etter debuten har han blant annet medvirket på platen The Miseducation Of Lauryn Hill som kom i 1998. Kritikere over hele verden har trykket han dypt til sitt hjerte, og ventet i spenning på hans neste mesterverk.

Platen har innslag av både rap, jazz og selvfølgelig mye, gode soultakter. Måten han synger på er sammenlignet med Prince, og det må man vel kunne kalle en god attest. Tekstmessig er låtene dessverre litt kjedelige . Det blir nok ikke som låtskriver D’Angelo vil bli husket.

Spor tre er en låt kombinert med hardcore gangsta-rap og D’Angelos nesten perfekte stemme som skiller seg ut som noe tilnærmet et høydepunkt. Ellers er platen litt for jevn til at den kan bli kalt en klassiker. Det er likevel noen deilige 74 minutter med herlig, groovie kvalitetsmusikk D’Angelo leverer.

Selv om han absolutt har fortjent den ære og respekt han har mottatt for Voodoo, er det likevel ikke så lett å se hva som gjør at den er blitt genierklært. Så mye bedre enn resten av de siste produksjonene i samme sjanger er den nemlig ikke.