Schizofren – Overfladisk og galt

Vel, den har sine kvaliteter, men de er skremmende få. Lykkelig og Lalala er greie poplåter. Men faderullan; alle de andre her er bare kjedelige og intetsigende norsk-på-norsk låter, ikledd et moderne lydbilde. Jeg mener; skal du gi ut en popplate, så får du jammen sørge for at låtene innehar et snev av interessante momenter.

Cornflakes høres på denne plata ut som en popversjon av CC Cowboys, ispedd litt Postgirobygget og Trang Fødsel. Og det er, tro meg, ikke et kompliment.

Med Nils Heldals friske utspill om norske artister som synger på norsk friskt i minne, er det fristende å fundere på om dette hadde blitt bedre på engelsk. Men dessverre Nils, det tror jeg ikke. For dette blir like uinteressant uansett hvilket språk du synger disse kvasi-poetiske tekstene på. Låtene mangler den gløden og entusiasmen du er nødt til å tilføre for at man skal bli interessert og jeg har tatt meg selv i å duppe av flere ganger under gjennomspillingene av dette mølet. Det må da være mulig å lage bedre pop på norsk?

Det er mulig jeg overdriver en smule, men denne utgivelsen er bare så utrolig overfladisk, og må jeg si, nesten patetisk. Dette albumet står for meg fram som et typisk eksempel på hva som er galt med norsk musikk.

Takk og lov at det finnes andre som har funnet veien å gå. Det er synd, for jeg husker Cornflakes’ første hit som var ganske så fin. Den var på engelsk…