Happy Happy Happy – Styrker sin posisjon med munter melankoli

Selv om ikke salget har gått som fortjent (rundt 7000 solgte ex. av Ozium) står bandet foran et enormt forventningspress fra presse såvel som en stadig voksende publikumsmasse. Poor Rich Ones har ellers brukt tiden flittig til å turnere i utlandet såvel som her hjemme, og har etterhvert opparbeidet seg et ry som et glimrende liveband overalt hvor de har spilt. Siden sist har bandet blitt redusert til en trio og består nå av William (Willy) Marhaug, Bjarte Ludvigsen og Tor Sørensen. Referanselinjer har blitt trukket til habile internasjonale aktører som R.E.M. og særlig Radiohead.

Vel, for å forsikre alle som har forventninger til bandet; Happy Happy Happy holder mål. Overraskelsesmomentet som reflekterte den umiddelbare sjarmen som preget forgjengeren uteblir til en viss grad fordi Poor Rich Ones siden dengang har utviklet et mer solid fotfeste. Men så er det heller ikke rettferdig å forvente en ny klassiker hver gang et sterkt band slipper ny plate. Happy Happy Happy står derfor til forventningene fra et av landets sterkeste navn akkurat nå.

Albumet åpner med låten Twins, som med sine innledende toner kan gi inntrykk av et mer elektronisk lydbilde enn hva vi er vant til fra den kanten. Etter at Willys stemme griper inn og gir låten den umiskjennelige PRO-sounden, merkes det at gruppen ikke har lagt om kursen veldig mye (heldigvis). Neste spor ut er tittellåten Happy Happy Happy, hvor tekstforfatter William tar ironien i bruk i oppgjør med tidligere kjærester og denslags. Om den samme Willy er avstandsforelsket i Eliza fra den islandske gruppen Bellatrix (som PRO har vært på turné med) vites ikke, men låten synes i mine ører å være en kjærlighetsballade som gir inntrykk av at ryktene kan stemme overens med virkeligheten. I May Queen er referansene til Radiohead kanskje på sitt tydeligste, men samtidig er dette en typisk rocka PRO-låt av beste merke. New Lullaby er et spor som like gjerne kunne vært inkludert på debutplata Naivety’s Star, men likevel med et noe mer modent og stilsikkert lydbilde enn det som preget PRO i 1996. Dette har sannsynligvis noe med den amerikanske produsenten Mark Trombino (Blink 182) å gjøre. Det er uansett en lekker halvballade av det slaget vi har opplevd bandet tidligere.

Videre navigerer Poor Rich Ones oss gjennom vakre ballader som Things To Say When You’re Not Here, fremført i et nakent og halvakustisk arrangement som fremkaller melankolske metaforer på netthinnen. Neste spor ut er High Flyer som umiddelbart synes å kunne bli platas klareste låt med hitpotensiale. Dette er moderne popmusikk slik det skal låte når det skal være vakkert og bråkete på samme tid. Special Angle er en forsåvidt helt grei låt det også, men som likevel faller litt mellom flere stoler og blir dermed litt identitetsløs i forhold til albumets andre spor. På Clumsy virker trioen nærmest lystige i melodi og arrangement, mens teksten avslører enda mer melankoli. Kanskje det bare er ironi? På avslutningslåten setter Poor Rich Ones et verdig punktum med Cicular World som får assosiasjonene til å gå tilbake til The Beatles siste periode på slutten av 60-tallet, men er samtidig likevel noe helt annet.

Alt i alt har Poor Rich Ones levert enda et flott popalbum, og deres posisjon i markedet er utvilsomt styrket med denne utgivelsen. Happy Happy Happy er friske poplåter blandet med ballader, hvor det meste hviler på en konstruksjon bestående av ironi og melankoli i skjønn forening. Grunnpilaren i «byggverket» er likevel ikke uventet William Marhaugs særegne stemme, som mer enn noe gir Poor Rich Ones’ musikk sin identitet. Gruppen har tatt et steg videre, og fortjener respons fra det platekjøpende publikum. Om gruppen endelig skal få sitt velfortjente gjennombrudd eller ikke er opp til dere folkens. Gutta i Poor Rich Ones har ihvertfall gjort sitt, så nå er det opp til massene å følge opp. Mitt tips er ihvertfall at du ikke kommer til å angre ved å investere i Happy Happy Happy…