Tropical Brainstorm – Latino-popens musikalske løft

I motsetning til potensielle døgnfluer som Ricky Martin, og Geri Halliwell, serverer MacColl et album som kombinerer intelligente og humoristiske tekster med akkurat riktig mengde brasilianske og cubanske rytmer. Dette gjør henne til en ener på sitt felt. Kirsty MacColl ønsket å gjøre noe annet enn å skrive melankolsk musikk, og bestemte seg derfor for ikke å lage et nytt album før hun kunne vise til noe som ville spre glede blant publikum. Hun lærte seg spansk, og dro til Cuba og Brasil hvor hun fant inspirasjon i menneskene og det varme været. Når en artist kjent for melankoli går over til gladpop, skulle man tro det ville skurre hos det lojale publikum, men MacColl bedyrer at fansen ikke trenger å frykte total fremmedgjøring ved utgivelsen av Tropical Brainstorm. Det er fortsatt hennes type sanger… forskjellen er at man nå kan danse til dem.

For dem som likevel mener at forandringen er alt annet enn sjarmerende, gjør hun det klart at hun ikke skriver musikk mad allmenn tilfredsstillelse som mål, og poengterer at heller ikke alle tilfredsstiller henne. Kirsty MacColls vokal er full av temperament. Man kan se for seg en småfrekk nattklubbsangerinne som åler seg blant ekstatiske menn, og synger tekster som forteller akkurat hva hun mener om dem. For hos denne damen er menn ute i hardt vær. Skal man ta henne på ordet, må man finne seg til rette med at menn er notoriske løgnere, svikefulle ektemenn, og kjærester som søker seksuell spenning på internett.

I låten Here Comes That Man Again, forteller hun oss om hvordan det er å date menn i cyberspace, og her kommer nattklubbsangerinnen til sin fulle rett. Temperamentet fortsetter i England 2 – Colombia 0 . Her har den halvnevrotiske, kjærlighetssøkende kvinnen igjen valgt feil mann. Bitterheten underliggende i vokalen gjør dette til en herlig sang, dryppende av sarkasme, rettet mot dem som ikke alltid nøyer seg med det de har hjemme i ektesengen. De latinske rytmene, og den lettere irriterte vokalen gir den triste teksten det humoristiske preget som MacColl fra før er kjent for. I Wrong Again, møter vi atter en gang den forsømte kvinnen som stadig møter kjærlighetens tragiske realitet. Den som engang har fått servert strofen : «Vi kan jo være venner…» må høre denne sangen og lære hvordan man stilfullt kan fortelle sin utkårede akkurat hvor lite aktuelt dette vennskapelige forslaget er.

Til tross for at dette er en plate inspirert av latinorytmer, finner vi også elementer fra andre inspirasjonskilder. I Wrong Again hører vi dramatikken slik vi kunne ha funnet den i en gammel kjærlighetsfilm. Og skulle man noengang ha sett en glad-erotisk film fra 1970, kjenner man kanskje igjen koringen på Celestine, hvor hun tar et oppgjør med personifikasjonen av sitt eget begjær som ser ut til å ødelegge nattesøvnen for henne.

Det som går som en rød tråd gjennom hele platen på tvers av stilarter, er likevel de treffsikre tekstene hvor hun med en usedvanlig humoristisk innsikt tar for seg problemer vi alle før eller siden vil støte på. En klart verdig avslutning på en meget bra musikalsk og lyrisk opplevelse, er den jazzpregede Head som igjen fører tankene våre bort fra palmesus og bølgebrus, og tilbake til den røykfulle, brune pøbben hvor vi møter nattklubbsangerinnen MacColl som deler sin pessimisme med oss som forstår så alt for godt hva hun mener.