Volume One – Enkelt og lekkert

Og det skal vi alle være takknemlige for. For dersom Warren sagt ja til Oasis, hadde sjansen for at Echoboy ville bli skrinlagt stor, og Volume One muligens aldri blitt laget. Årsaken skal ha vært at 24-åringen akkurat hadde skrevet under en ny platekontrakt med Mute, selskapet som bl.a. har sørget for at Nick Cave og Depeche Mode har fått utviklet seg til to av verdens ledende navn innen sine sjangre. Når han attpåtil på egen hånd står for musikk som er sånn omtrent 1000 ganger mer interessant enn Oasis’, er vi ikke i den minste tvil om at Warren har gjort et riktig valg.

Richard Warren er Echoboy, og hans andre album med den noe forvirrende tittelen Volume One, er hans første på Mute-labelen. Det første albumet, Echoboy, kom på Pointblank for snart to år siden. Musikken som presenteres på Volume One er skapt ved hjelp av en åttespors båndspiller og en Casio i etasjen over morens frisørsalong i Nottingham. Til tross for minimalistiske fremgangsmåter i produksjonen har resultatet blitt stor musikk. Warren sier selv at han er inspirert av tidlig Iggy Pop såvel som Kraftwerk, og bruker man det som et utgangspunkt får man krautrock av beste merke. Personlig synes jeg at referansene ligger tettere opptil navn som Joy Division, Television og Stone Roses, og det faktum at Warren egentlig er en gitarist havner litt i skyggen på dette albumet. Echoboy serverer først og fremst elektronisk musikk, forkledd som mørk melankoli, men som egentlig er ganske så munter og optimistisk. Ifølge Warren selv ønsker han bare å skape perfekt popmusikk. Selv om pop-begrepet etterhvert har blitt strukket og tøyd i det uendelige, er det ikke vanskelig å forstå hva han mener.

Echoboys atmosfæriske lydkulisser åpenbarer seg idet albumet starter med futuristiske 55, før Joy Division frontkolliderer med Stone Roses, sånn omtrent en gang på slutten av 60-tallet(!), på Kit And Holly. I seg selv en ulogisk kombinasjon, men samtidig så retro at det er vanskelig å ikke bli en smule nostalgisk. Det litt gammeldagse og analoge lydbildet blir svært så kledelig her i Echoboys forunderlige verden av lo-fi og elektronikk. Model 352 er et spor som tydelig avslører at artisten har kost seg på gutterommet når han har lekt med effekter idet han har skapt en suggererende og effektfull enkel robot-låt(!). Det er nemlig alt annet enn dystert, selv om det tilsynelatende kan virke slik. På Broken Hearts kommer det tydelig fram at Echoboy har et sterkt forhold til Joy Divisions Love Will Tear Us Apart. Ikke det at det er snakk om en plagiat eller noe, men heller en videreutvikling av grunnkompet som den gamle klassikeren en gang forførte verden med. Albumets aller beste spor blir likevel den nesten ti minutter lange Constantinople, som er en ren oppvisning i hvordan en enkel dub-bass kombinert med trekkspill kan utvikle seg til å bli noe av det flotteste som kan skapes av musikk for øyeblikket. Låten endrer seg riktignok underveis da en mekanisk metalleffekt overdøver grunnkompet og samtidig bidrar til å gi låten en nærmest deilig berusende effekt. Kjempelekkert! Videre tar Echoboy lytteren med på en ferd inn i et Air-landskap med forførerisk orgelbrus og skaper flere herlige stemninger underveis. Igjen berusende og usedvanlig lekkert bygget opp med bølgeskvulp og atmosfæriske referanser. På Walking har Warren fått hjelp av Tasha Lee McCluney på vokal og den korte sangen låter svært så 4AD-aktig. Det åttende og siste sporet heter Contact, og atter en gang tar Echoboy lytteren med på en ferd langt inn i sitt himmelske univers av drømmende lydkulisser.

På scenen har Richard Warren med seg et band, bl.a. trommis og en gitarist som også spiller med Spiritualized, mens på plate er det mer eller mindre han alene som står bak prosjektet Echoboy. Mute har gitt Warren fritt spillerom til å utvikle seg som musiker og komponist, og med det overbevisende materialet som serveres på Volume One vil jeg tro at han vil utfordre både Moby og The Chemical Brothers i tiden fremover. Volume One har nemlig blitt et særdeles lekkert album i all sin enkelhet!