Minor Earth | Major Sky – Begynnelsen på fortsettelsen…

Tar man a-ha for hva de er, så innlemmes de i kategorien vellykkede popstjerner med en eventyrlig karriere bestående av mange høydepunkter, både rent kvalitetsmessig og hva kommersiell suksess angår. Musikken deres har kanskje aldri vært av det mest avanserte slaget, men trioen har siden starten vært leverandører av fengende og gode poplåter. Personlig opplevde jeg deres forrige album, Memorial Beach (1993), som et musikalsk høydepunkt, mens mange sverger til Scoundrel Days (1986) som a-has store mesterverk. Minor Earth | Major Sky er plata som skal bevise at Magne, Paul og Morten fremdeles har noe å fare med.

Siden sist har Morten Harket utviklet seg som låtskriver, noe han overbeviste sterkt med i form av soloalbumet Wild Seed i 1995. I a-ha er han først og fremst fremdeles vokalisten med den store stemmen, men står for første gang i a-ha-sammenheng bak to av albumets tretten spor; To Let You Win og Thought That It Was You, hvor han er kreditert sammen med henholdsvis Håvard Rem og Ole Sverre Olsen. Av de øvrige komposisjonene er det som vanlig Paul Waaktaar-Savoy som har skrevet brorparten av låtene, enten alene eller sammen med kompanjong Magne Furuholmen eller kona Lauren.

Magne (eller Mags som han en gang helst ville hete) har skrevet ett av sporene alene; I Wish I Cared. Samlet bærer de fleste låtene preg av å være konstruert for a-ha-formelen, og det passer jo bra med tanke på at de tre alle har satt sine sæørpreg på de forskjellige sporene! Unntaket er den første Savoy-singelen Velvet fra 1996, som av ukjent grunn er flettet fint i comebackplata. Ikke veldig ulik originalen, men naturlig nok med bedre vokalprestasjon av Harket, her med Simone fra D’Sound som også bidro på originalversjonen.

Minor Earth | Major Sky åpner med tittelsporet, som umiddelbart vitner om at a-ha har overlevd 90-tallet og kommet seg i havn med en oppdatert Scoundrel Days-aktig låt av absolutt godkjent standard. Det lover videre bra med Little Black Heart, som er en noe mer nøytral, men likefult en helt grei a-ha-komposisjon. Nevnte Velvet er fremdeles ikke å forakte, men kanskje aller mest interessant for utlendinger som ikke allerede har et forhold til Savoy-utgaven.

Førstesingelen fra albumet, Summer Moved On, som bør være velkjent for de fleste her i landet, er enda en klassisk popperle fra trioen og sporet har stort hitpotensiale internasjonalt sett. Følelsen om å flytte seg mange år tilbake i tid er neste spor The Sun Never Shone That Day et godt bevis på. Låten høres ut som å være forkastet fra Stay On These Roads-plata i 1988, og låter alt annet enn oppdatert for et nytt årtusen, men har på samme tid et litt sjarmerende lydbilde som på mange måter er veldig typisk i a-ha-sammenheng. Harkets To Let You Win er om mulig enda mer passé med sitt crooner-aktige arrangement bringer fram julestemninger fra engang på 70-tallet. Denne kommer likevel ikke opp mot de kvaliteter Wild Seed ellers var i besittelse av.

The Company Man låter mer Savoy enn a-ha, og faller dermed litt utenfor det lydbildet som preger resten av albumet. På Thought That It Was You er vi tilbake i Harkets verden med en låt som fenger mer enn hans andre bidrag på plata. Dersom noen husker Magne Furuholmes innslag på filmmusikken til TV-serien Hotel Oslo for noen år tilbake, er hans låt I Wish I Cared et godt eksempel på at Magnes låter befinner seg i et helt annet spekter enn Paul Waaktar-Savoys. Det gledelige er at Harkets stemme står like godt til alle låtene, uansett hvem av dem som har utført grunnarbeidet.

Barely Hanging On er et spor hvor noe ubeskrivelig liksom uteblir. Alt fra det arrangementsmessige til fremførelsen, og komposisjonen i seg selv for den saks skyld, vitner om at vi her snakker om en B-varelåt. Som tittelen selv antyder, er det såvidt jeg klarer å henge med her, fordi sporet viser seg å være svært kjedelig i lengden. Neste spor utYou’ll Never Get Over Me, viser seg heldigvis å være i flere klasser over det forrige, men likevel uten at Laurens koring løfter låten til de helt store høyder.

I Won’t Forget Her er visstnok neste singelvalg, og dessverre kan dette bety at a-ha går direkte på trynet med tanke på et verdensomspennende comeback med integriteten i behold. Et særdeles gammeldags lydbilde preges av ulekre 80-tallssynther og plasserer a-ha tilbake til der hvor de startet i sin tid. Kanskje tyskerne biter på, men resten av verden har forhåpentligvis kommet et stykke videre selv om 80-tallet igjen visstnok skal være trendy (uff!). At dette er platas desidert dårligste spor er det ihvertfall ingen tvil om.
Da gjenstår bare avslutningssporet Mary Ellen Makes The Moment Count som setter et foreløpig punktum på det vi har ventet på i alle disse årene. Lykkeligvis er dette et verdig punktum, for låten hever seg betraktelig fra siste halvdel av platas mer nøytrale spor.

Som en endelig konklusjon over tidenes norske comeback-album kan jeg konkludere med at a-ha fremdeles kan hvis de vil. Det vises i åpningssporene samt på den glimrende singelen Summer Moved On. Likevel er Minor Earth | Major Sky et tilbakeslag rent teknisk, særlig med tanke på den lovende utviklingen man skulle tro ville komme i kjølvannet etter mesterlige Memorial Beach.

Men syv år er tross alt svært lang tid i popverden, og det jeg fryktet aller mest er et faktum. a-ha trenger hitlåter, noe som det er tydelig at de prøver å oppnå med flere spor her. Det hadde vært gledelig å finne a-ha over allverdens hitlister igjen, men jeg er redd for at Minor Earth | Major Sky ikke er et godt nok produkt for at verden kan gjenvinnes. Likevel bør det legges til at a-ha er i verdensklasse når grunnmaterialet er godt nok, noe både tittellåten og førstesingelen avslører. Samtidig er det ikke til å unngå at helhetsfølelsen som sitter igjen etter å ha gått gjennom 2000-utgaven av Norges mest berømte band skuffer noe.

Man undres om toget ikke allerede har gått, for a-has sjette album består for av for mange middelmådigheter i forhold til de virkelig sterke låtene. Dessverre fordi a-ha fremdeles består av tre særdeles dyktige musikere, som ved flere anledninger har vist at de kan hvis de virkelig vil, både på egenhånd og sammen. Jeg vil til slutt likevel ønske lykke til med comebacket, for jeg unner dem fremdeles mange gode år framover. Jeg har alltid likt a-ha, og håper at dette bare er begynnelsen på fortsettelsen av det norske popeventyret…