The Heat – Silkemykt, behagelig og sensuelt

Siden Secrets (1996) har Toni Braxton blant annet vært gjennom en økonomisk krise, men stablet seg på bena igjen takket være tilbudet om en rolle i Broadway-oppsetningen av Beauty And The Beast i 1998. Deretter tok hun med nytt mot fatt på arbeidet med The Heat, som trolig vil gi sexsymbolet flere topplasseringer på hitlistene til å følge opp suksesser som Breathe Again og Un-Break My Heart.

Tatt i betraktning at vi snakker om en ganske så ordinær soulproduksjon, har The Heat likevel blitt et smakfullt og lekkert album både hva stil og innhold angår. Verken balladene eller de litt mer up-tempo r’n’b-låtene er særlig utradisjonelle i oppbygging eller i framførelse, men Toni Braxton makter likevel å tilføre sitt personlige preg. Dette gir henne anerkjent kredibilitet innen sin sjanger. Det er også jevnt over høy kvalitet over selve produksjonen, hvor hun selv har bidratt sammen med Kenny ‘Babyface’ Edmonds og L.A. Reid.

Braxtons dype og sensuelle stemme tilfører låtene det lille ekstra som hennes rivaler, i form av Whitney Houston og Mariah Carey, ofte synes å mangle på sine utgivelser. Dette kan i utgangspunktet høres litt kjedelig ut, men sannheten er at Toni Braxton på et ubeskrivelig vis likevel får det hele til å fungere tilfredsstillende. Hun er neppe en kvinnelig motvekt til Marvin Gaye, men The Heat er definitivt et skritt i riktig retning for Braxton. Her avsløres det at hun har mye å gå på hvis hun bare gir talentet sitt sjanse til å utforske mer enn standard r’n’b- og soulpop. Førstesingel fra albumet, He Wasn’t Man Enough, som friskt og freidig åpner albumet, er et godt eksempel på nettopp det. Brorparten av plassen på plata er likevel viet silkemyke soulballader av den mer ordinære sorten. Spanish Guitar er for eksempel bortimot identisk med hennes forrige store hit, Un-Break My Heart, men samtidig uten at dette gjør særlig mye fra eller til for den totale opplevelsen av albumets i alt tolv spor. The Heat er ellers krydret med TLC-aktige komposisjoner som kler unge Braxtons stemme godt.

The Heat er som nevnt intet banebrytende album, men vinner på troverdig innsats fra artisten og hennes medmusikanter. Det har likevel nok av indre kvaliteter, som gode komposisjoner og ellers godt håndverk i bunn. Resultatet blir da et produkt som på sitt vis fungerer som et botemiddel mot mas og styr i ellers stressende hverdag. Da har vel Toni Braxton oppnådd noe av det som skal til for å innta posisjonen som en av de ledende utøvere innen sitt segment. Hva mer kan vi forlange?