Brutal Planet – Coopers triste verden

Med platen The Last Temptation fra 1996 gjenopptok Cooper tradisjonen og laget et moderne mareritt med vekslende hell. Nå er han tilbake med en ny historie. Historien heter Brutal World og handler om all verdens jævelskap.

Det som i følge Alice Cooper skiller dette albumet fra for eksempel legendariske Welcome To My Nightmare (’75), er at han har hentet inspirasjon fra virkeligheten. Fra CNN for å være helt nøyaktig. Og det er i grunnen litt skremmende når man leser tekstene her.

For eksempel powerballaden Pick Up The Bones som handler om en stakkar som plukker opp familiens kroppsdeler etter en eksplosjon. Historien om den nazistiske drittsekken som hater alt og alle i Wicked Young Man er også velkjent fra nyhetene. Andre elementer i vår brutale verden er grådighet, irriterende folk som bråker på kino, generell samfunnsangst og pessimisme. Alle er representert på denne platen. Med andre ord et særdeles samfunnskritisk album.

Musikalsk sett er nok ikke dette den beste platen jeg har hørt, men den er klart over middels. Alice Cooper framstår i mye tyngre utgave enn før og er tydelig inspirert av all den industrielle metallen som selger så bra for tiden (jeg tenker da spesielt på Nine Inch Nails og Marilyn Manson).

Låten Cold Machines minner mistenkelig om The Beautiful People, men jeg betviler sterkt at han noen gang vil innrømme det ettersom han i følge et intervju jeg hørte misliker Mansons negative holdning. Ganske ironisk, innholdet på denne platen tatt i betraktning.

Ellers er det en del gode melodilinjer her. Mannen har jo sans for gode refrenger. På åpningssporet Brutal World har Alice fått hjelp av Natalie Delaney på vokal, noe som gjør sangen til en Cooper-låt litt utenom det vanlige. Sanctuary, Blow Me A Kiss og Pick Up The Bones holder også mål.

Det er nok fortsatt en del å hente musikalsk sett, men jeg synes gamlefar holder seg godt. Brutal Planet er ingen genistrek, men en helt okei plate med mange gode tekster og bra trøkk.