Return Of Saturn – Ingen stor tilbakekomst
Nesten fem år har gått siden No Doubt gav ut sitt gjennombruddsalbum Tragic Kingdom. Det å følge opp en skive som solgte over femten millioner eksemplarer på verdensbasis er nok ikke lett, og selv om bandet har hatt god tid på både å skrive og snekre sammen dette albumet, virker det som om de ikke har brukt tiden fornuftig nok. Return Of Saturn kommer garantert ikke til å selge like mye som forgjengeren.
No Doubt har på dette albumet fått med seg den anerkjente produsenten Glenn Ballard (Alanis Morisette, Aerosmith), uten at det virker som om det har tilført bandet noe særlig løft. Hele femten låter, og over en times spilletid krever mye av lytteren, og enda mer av låtmateriale.
Det starter ganske friskt med første singel Ex-Girlfriend, som på ingen måte er noen dårlig låt, men den tar aldri helt av. Likevel er denne et av de beste sporene på albumet. Låta inneholder influenser fra både hip hop og punk, men noen ny Just A Girl er det definitivt ikke. Deretter får vi servert Simple Kind Of Life, som er en saktegående og kjedelig sak, mens Bathwater faktisk minner litt om Madness, uten at det behøver å være et kvalitetsstempel.
Etter disse to middelmådige låtene, kommer albumets kanskje beste låt, Six Feet Under. En tøff låt med tydelig potensiale til å herje MTV og hitlister verden over. Det samme gjelder Artificial Sweetener, som har et tungt og fengende refreng som sitter som et skudd ved første gjennomhøring.
Det finnes altså lyspunkter her, men det er altfor få av dem. Albumets desidert dårligste låt, er Magic’s In The Makeup. En utrolig kjedelig låt, som aldri burde fått plass på skiva. Too Late heter låta som jeg vil tippe blir neste singel fra albumet. Dette er en bra ballade som går i fotsporene til Don’t Speak, og denne kommer garantert til å gjøre det bra.
New er den siste låta jeg vil framheve som blant albumets beste.
Mange har sikkert hørt denne tidligere, ettersom den også var å finne på soundtracket til filmen Go. Denne er produsert av gode gamle Jerry Harrison, og har et Just A Girl-aktig riff som egentlig er ganske kult.
Det var først og fremst den yngre garde som trykket No Doubt til sitt hjerte da de slo igjennom, men jeg tviler på om de vil beholde alle sine fans med dette produktet. Albumet mangler slagkraft, når vi ser bort ifra de titlene jeg har nevnt. Return Of Saturn har sine øyeblikk, men ett album med femten låter, bør likevel ha flere gullkorn enn det som finnes på denne.
