Can’t Take Me Home – Sugende og rosa r’n’b

Første bud er selvsagt å kunne synge, for perfekt teknisk kontroll over stemmebåndene har nærmest blitt påbudt blant både mannlige og kvinnelige sangere innen genren. Og frøken Pink er definitivt ikke noe unntak. Dama synger fletta av hvem som helst, men høres likevel ved første ørekast ut som, nettopp; hvem som helst! Særpreget i stemmen er slett ikke lett å finne. Det er «ooing» her og «ooing» der, og såvidt meg bekjent er det jo ingen som har copyright på det! Selve forskjellen fra andre artister innen samme genre ligger i at Pink er hvit(!), men høres svart ut, noe som gjør det hele litt mer interessant. Når du vet dette er det lettere å legge merke til særpreget i stemmen.

Selvsagt har de gamle ringrevene LA Reid og Babyface vært med på å skrive og produsere albumet. For her oser det kunnskap av den gjennomarbeidede produseringen som på nesten alle sporene ligger foran seg selv og får lytteren til å vente i spenning på neste takt. Min oppfatning av r’n’b de siste årene er at det ikke har vært store forskjellene mellom låtene. Det meste har blitt laget på den samme oppskriften uten at man har turt å forandre på «a winning team» (mye takket være nettopp LA Reid og Babyface). Nå har ikke Can’t Take Me Home blitt så veldig forskjellig fra andre produksjoner, men det er ihvertfall ordentlig sug både i rytmene og i vokalen, samtidig som lydbildet er luftig og har gitt rom for spenstige lyder og stemninger.

Det er likevel låtene som drar opp albumet til et nivå det står respekt av. Du finner ikke mange lette løsninger blant de totalt tretten sporene på dette albumet. Både produsenter og låtskriverne skal ha i tillegg roses for å ha satset på kvalitet framfor salgbarhet. Noe som ikke dermed betyr at dette ikke kan selges, for Pink har en utstråling og et image som ganske sikkert vil føre henne opp blant de beste/største r’n’b-artistene. Det er vanskelig å peke på spor som skiller seg spesielt ut, men singelen There You Go og Private Show er gode låter som vil fungere bra både på radio og dansegulvet.

Can’t Take Me Home er et album som nesten har klart å konvertere en gammel rocker til å begynne å like en genre som for meg lenge har vært uspennende og overkommersiell. Bare det er en prestasjon å ta med seg.