Things Falling Apart – «The great collapse»

Jeg har lenge vært veldig glad i Trent Reznors metallindustrielle pop. Reznor blir av mange regnet som en av de viktigste mennene i den amerikanske musikkindustrien og det meste han tar på blir til gull (Marilyn Manson, soundtracket til Natural Born Killers, med mer). Fjorårets The Fragile holder definitivt stand som en av tiårets beste harde plater. Et genuint mesterverk av ei dobbeltskive som viet knallhard teknologi med ypperlig popteft.

Kritikken mot denne plata har vært ganske hard fra mange hold. Så hard at jeg håpet på en skive jeg kunne gå hundre prosent god for og skryte opp i skyene; ei skive som det var et menneskelig tak i. Men, jeg må innrømme at et litt forvirret «hvorfor» kryper over tungen. Jeg klarer ikke helt se poenget med denne utgivelsen i det hele tatt. Den virker ikke særlig fokusert og lidenskapelig; heller maskinell og kald.

I forhold til Motorpsychos nylig utgitte Roadworks, Vol. 2 blir denne skiva både unødvendig og halvt fornærmende. Der trønderrockerne klarer å skape variasjon og hørbarhet i et ganske atonalt lydlandskap, blir Nine Inch Nails på Things Falling Apart kun muzak for svakhørte – verken utfordrende eller aggressivt.

Ironisk nok er det de versjonene Reznor gjør selv som fungerer best. Mye av det andre materialet flyter ut i rene lydlandskap som kanskje kunne fungert i som spenningsmusikk fra en halvkjent sci-fi film fra Hollywood. Men, ikke som alternativ til den beste låtskriveren i amerikansk industriell rock på nittitallet. La oss glemme denne fadesen i en ellers så briljant diskografi og håpe Reznor finner til vett når han skriver nye låter for et nytt tusenår. «Things falling apart»? Jeg håper inderlig ikke det.