Parachutes – Godt håndverk fra unge debutanter

Det samme har vi sett før, og etter OK Computer er det Radiohead som ufrivillig har blitt pålagt den oppdragende «morsrollen» for unge lovende band. Coldplay er i så måte intet unntak.

Men, når man tenker over det, så kom det ett og annet ut av alle nirvanaklonene. Jeg mener: de fleste som prøvde å bli det neste Nirvana mislyktes, mens noen bestod innkjøringsfasen med æren og integriteten i behold.

Weezer er et godt eksempel på at det kan gå bra, mens Radiohead selv kan nevnes som et av de band som lyktes aller best i videreutviklingen av det seattlerockerne startet for mer enn et tiår siden.

I radioheadland har mange ferskinger allerede forsøkt seg. De fleste har dessverre gått på trynet så det suser, men selv om Coldplays referanselinjer utvilsomt kan linkes til Radiohead, viser gruppen på samme tid at de har mange egne ideer å fare med.

Britene kan mislike denne sammenligningen så mye de vil, men den er ikke mulig å utelate når bandet skal beskrives. Men dette trenger nødvendigvis være negativt ladet. Ikke minst gjorde Coldplay på fjorårets The Blue Room EP det klinkende klart at dette var et band man ikke kan overse.

Ved siden av et annet ungt britisk band, Muse, som tidligere i år overbeviste med debutplata Showbiz, har også Coldplay med årets debut på albumfronten bevist at hypen rundt radioheadkloner ikke nødvendigvis er ufortjent.

Parachutes er en sterkt debut som har mange indre kvaliteter å by på. På albumet finner man for eksempel to spor som først ble åpenbart for publikum på The Blue Room EP (Don’t Panic og High Speed). Heldigvis, kan man si, for denne utgivelsen er ikke lengre tilgjengelig da den bare ble presset i fem tusen eksemplarer.

I tillegg er gjennombruddssingelen Shiver med her, samt den ferske hitlåten Yellow (deres første store hit som gikk rett til 4. plass i England denne uken). At de fire unge londonguttene (som alle befinner seg i begynnelsen av tyveårene) utfyller hverandres talenter godt vises ved at resten av albumet holder samme høye standard.

Det låter kanskje til tider litt snilt og ufarlig, men Coldplay blir aldri kjedelige. På den annen side er det heller ikke meningen at dette bandet skal bli det neste Rolling Stones, eller Oasis for den saks skyld. Rock’n’roll-livet synes å være en fjern realitet for Coldplay, mens de heller gir den alternative scenen et ansikt utad ved å være en av årets storsatsinger fra Parlophone i EMI-stallen.

Måten de bygger opp låtene sine på kan tidvis minne om åttitallets alternativpoppere The House Of Love eller The Bible. Kombinert med Radioheads instrumentalisering og vokalist Chris Martins stemmebruk, kan Coldplay risikere å nå ut til de helt store massene. Ihvertfall når de har et stort selskap i ryggen samt et knippe sterke låter på innerlommen.

Om Parachutes er årets engelske debutalbum (som EMI selvsikkert nok annonserer plata) skal ikke jeg avgjøre. Men sikkert er det at Coldplay ikke behøver å skamme seg over noe som helst av innholdet som er å finne her. Albumet kan da mer karakteriseres som enda et godt skussmål fra atter ett ungt band som har potensiale til å overta som et av dette tiårets store navn på den britiske pophimmelen.

Coldplay viser at de fortjener å bli lagt merke til, noe jeg også regner med at de blir etter gjennombruddet med Yellow og dette flotte albumet.