Lost Souls – Debutanter klare til å overta Manchester-tronen…

Man kan saktens undres om den slående tittelen Lost Souls er en hyllest til Joy Divisions ånd, men uansett er ikke Doves‘ lydbilde fult så dystert som det Ian Curtis & co. etablerte i de samme traktene for noen-og-tyve år siden. De tre guttene i Doves låter mer intense, og har nok hentet mye av sin inspirasjon fra mange av åttitallets britiske indie-artister.

Likevel er ikke trioen mer oppfinnsomme enn at de rir på samme bølge som sine samtidige, for to navn vi ser går igjen hver gang et nytt britisk band platedebuterer, Radiohead og Jeff Buckley, kan begge også skimtes i kulissene i tilfellet Doves. På samme tid har gruppen skapt et veldig mye mer pompøst lydbilde, ikke veldig ulikt det Talk Talk eller The The skapte i sin storhetstid. Samler man de forskjellige inntrykkene under en paraply, får man Doves, som faktisk er et riktig så hyggelig nytt bekjentskap.

Lost Souls har blitt et slikt album som man ubevisst har lengtet etter å høre. Det vil si; på åttitallet dukket det med jevne mellomrom opp flere interessante band med glitrende utgivelser på den alternative scenen, og hvert av dem hadde sine femten minutters berømmelse. Noen som husker hva de følte første gang de hørte The Sound, Red Guitars eller The Jesus & Mary Chain for den saks skyld?. En slik følelse sitter jeg også igjen med med etter å ha stiftet bekjentskap med Doves gjennom Lost Souls.

Vi snakker om et album som skriker etter oppmerksomhet, men som på samme tid har tålmodighet til å vente på at den får nettopp det. Det er ikke bare et flott album, det er også en uvanlig sterk debutplate. Tenker man Manchester-området, må man lengre tilbake enn til Oasis debut i ’94 for å finne sterkere kandidater, for å sette det hele litt på spissen.

Lost Souls består av tolv spor som gir inntrykk av at vi har med et konseptalbum å gjøre. Likevel står hver enkelt låt stødig på egne ben, noe de to singlene The Cedar Room (en av årets beste?) og Here It Comes begge befester.

Arrangementsmessig scorer Doves et-par tre ekstrapoeng på sitt noe pompøse lydbilde, noe som i 2000 er alt annet enn politisk korrekt innenfor hippe musikkmiljøer. Men trioen skyver all forakt til side og overbeviser med jevnt over glitrende komposisjoner og en like jevn og stødig framførelse. Sea Song, Rise og tittelsporet er kanskje de aller beste eksemplene på det, mens de resterende låtene ikke bør ofres særlig mindre oppmerksomhet, for de er alle i samme klasse.

Alt i alt er Lost Souls et vellykket album bestående av flere høydepunkter, som også fungerer som et samlet konsept når de på rekke og rad avløser hverandre på denne langspilleren. Doves er atter et nytt britisk popnavn man bør se opp for i årene som kommer. Det er det ingen tvil om!