Thirteen Tales From Urban Bohemia – Velkommen inn i varmen!

Med en gnistrende produksjon og flotte låter er nemlig Thirteen Tales From Urban Bohemia et album med det ekstra som skal til for å skille dem fra den allmene hopen. Jeg må vel likevel innrømme at da jeg hørte gjennombruddslåten deres Not If You Were The Last Junkie On Earth i 1997, så mistenkte jeg The Dandy Warhols for å være et av de bandene som lager én god singel for så å forsvinne ned i undergrunns-middelmådigheten igjen. Heldigvis tok jeg feil; dette albumet er en av årets mest gledelige overraskelser!

Vokalist og låtskriver Courtney Taylor hadde åpenbart en klar idé om hva han ville da han laget dette albumet. Alle låtene er mer eller mindre flettet inn i hverandre uten pauser mellom, og dette fungerer veldig godt rent dynamisk, i tillegg til at hele albumet får en rød tråd. Og dette momentet, kombinert med en ualminnelig tøff og vellykket fuzzpop-produksjon, gjør at man unngår at Thirteen Tales From Urban Bohemia noen gang blir kjedelig eller ensformig.

Det hele kjøres i gang med de utrolig vakre Godless, Mohammed og Nietzsche, som er forholdsvis lange og utbroderende – men med nerve, fengende elementer og utrolig stilig vokalproduksjon. Etter hvert beveger vi oss via country-pastisjen Country Leaver til noen mer uptempo-låter av oppsiktsvekkende høy kvalitet, som Solid, Cool Scene og platens kanskje beste spor Bohemian Like You. Glemmes må heller ikke singelen Get Off som er utrolig fengende og befriende løssluppen.

The Dandy Warhols fungerer dårligst når de forsøker å være obsternasige amerikanere «with an attitude», som på Horse Pills og Shakin’ – men heller ikke disse låtene er uten klare høydepunkt og gledesmomenter. Når albumet rundes av med slidegitar-eposet The Gospel etter femtiseks minutter, er både The Dandy Warhols, albumkjøperne og undertegnede vel vitende om at dette var en ualminnelig flott tilbragt liten time.