High As Hell – Nashville Pussy gjør det igjen!

Etter superdebuten med full-lengdern Let Them Eat Pussy, som gav Nashville Pussy Grammy-nominasjon for beste Metal Performance, har spørsmålet vært om de kunne følge opp både plata og sine forrykende liveshow bestående av jentesex og pyroteknikk i en herlig blanding. Vel, jeg kan allerede avsløre at dette klarer de fandenivoldsk bra!

Etter et lite bytte av plateselskap er kvartetten, bestående av ekte sørstats-hillbillies, tilbake med en ny dose høyhastighets «drikke-øl-og-skyte-på-ting-og-tang-med-hagle»-skittenrock. Bandet har nok lært noen triks hos gamlegutta for her lukter det både gammel AC/DC, Lynyrd Skynyrd og Motörhead, men det skader på ingen måte. Det er faktisk deilig å høre noen friske opp i den ekte rocken for en gangs skyld, i motsetning til mange andre såkalte rockband nå for tiden, uten annen referanse. Far i huset er Blaine Cartwright, og med en stemme sterkt preget av et stort whisky/pot-konsum gjør han vokalen til en nytelse, for et godt rockøre vel og merke. Blaine drar også noen akkorder på gitaren i ny og ne, en oppgave han deler med sin kone, Ruyter Suys. Basstrakteringa står sexdronning Corey Parks for, forutsatt at hun ikke er opptatt med å sprute flammer eller kline med Ruyter(!). I bakgrunnen sitter, ikke fullt så mediakåte, Jeremy Thompson og leverer raske og presise trommerytmer på rekke og rad.

Plata åpner med låten Struttin’ Cock og lyden av en 1970 Chevy Malibu som startes. Fra og med den stunden går plata i høygir. Låter som Shoot First And Run Like Hell, She’s Got The Drugs og Pice Of Ass følger rett i samme gate og mellomrommene mellom låtene er som på den forrige plata minimale. Til tider føles det nesten som om bandet vil bli ferdig med låtene for å komme seg hjem til «moonshinen» sin, men nedbremsinga kommer etter hvert. Tittellåta High As Hell, en fengende bluesslignende sak, sakker litt ned i tempoet og girskiftinga er komplett, og nede i stoner-tempo, når Go To Hell pumpes igjennom høyttalerne. Dette er en humoristisk historie om en fyr som finner kona si i seng med to kompiser og løser det hele med sin 44′. Etter et godt gjennomført cover av Rose Tattoos klassiker Rock ‘n’ Roll Outlaw slutter plata av med killerlåta Drive og en meget realistisk reproduksjon av en bil som krasjer for så å eksplodere. Tøft!

Alt i alt er plata en sterk etterfølger til Let Them Eat Pussy, men selv om dette er rock’n’roll på sitt ypperste fra en gjeng som har alle forutsetninger for å kunne sin genre, savner man tidvis variasjon, slik det ofte er med band av denne typen. Noen vil kanskje si at det er en fordel, for så vet man hva man får, og i så fall er dette en av dine yndlingsplater, men andre igjen ønsker litt nyskapning og der er ikke Nashville Pussy lengre fullt så gode. Ser man bort i fra dette er Nashville Pussy anno 2000 fortsatt et band som gir deg lyst til å drikke en sekser, kjøre i fylla, sloss på byen og ha sex med dama til kompisen din. I prioritert rekkefølge!