Maroon – Klassisk popkunst

Hva får du dersom du blander Beatles, en dose psykedelia og en håndfull sanger som trolig er rappet fra Elvis Costellos skrivebord? Høyst sannsynlig noe som ligner på denne plata, og i alle fall flott popmusikk.

Brødrene Christiaan og Justin Webb fra Chicago ga i fjor ut demo-CDen Beyond The Biosphere, men Maroon er deres første fullblods album. Som sønner av den smått legendariske låtskriveren Jimmy Webb har de dette med å snekre sammen flotte melodier i blodet. Men de skal slippe sammenligning med sin mer berømt far, for dette et godt nok til å vekke oppsikt i seg selv.

De mest åpenbare referansene er allerede nevnt, og som man skjønner er dette klassisk popkunst. Likevel låter The Webb Brothers overraskende moderne. Heldigvis så er det jo slik at godt låtmateriale aldri går av moten, og en perle som Fluorescent Light er jo like hyggelig å høre uansett om det er utgitt i 1970 eller år 2000.

Både cover og platas oppbygging tyder på en viss filminteresse, plata har både intro, outro og en aldri så liten intermission midt i. Tekstmessig er dette ikke så hyggelig, her dreier det seg om dop, død og kjærlighetssorg, men kvaliteten er upåklagelig hele veien gjennom.

For ti år siden dukket det opp et band som het Jellyfish. De ga ut det glimrende debutalbumet Bellybutton og forsvant deretter tilsynelatende fra jordens overflate uten et spor. Denne plata minner meg ikke så rent lite om Bellybutton, men jeg håper virkelig The Webb Brothers får en lengre og mer vellykket karriere. Jeg har allerede begynt å glede meg til neste plate.