Music – Suveren Madonna i storform

Albumet Music åpner med hitsingelen Music, og dersom du tror at sporet gir en god indikasjon på hvilken retning Madonna tar på resten av albumet kan jeg avsløre at du har gjettet riktig.

Madonnas store styrke ligger i at hun utfordrer både seg selv og lytterne med nytt hamskifte hver gang hun gir ut ny plate. Hun gjentar helt bevisst sjelden eller aldri seg selv, noe hun vinner stort på også denne gangen. Hun har imidlertid ikke alltid lyktes med det, noe Erotica-perioden fra begynnelsen av 90-tallet var et godt eksempel på.

Men etter Ray Of Light har det liksom lagt i luften at dama virkelig ville slå til denne gangen – noe Music også stadfester. Jeg vil faktisk strekke det så langt som å si at Madonna sannsynligvis aldri har vært en bedre plateartist enn hva hun er akkurat nå. Hvis vi ser bort fra hennes helt unødvendige og kjipe tolkning av Don McLean-klassikeren American Pie (som av helt uforståelige grunner er inkludert her) har hun bare vist stigende formkurve etter comebacket for to år siden.

Music er som nevnt et album som framfor noe er konstruert for klubber og dansegulv, men duger også godt til hjemmebruk. Musikken, og spesielt sounden, er umiskjennelig fransk. Medprodusent Mirwais Ahmadzai har helt klart løftet Madonna til nye høyder, noe som kommer særlig godt fram i tittelsporet og i Impressive Instant, platas friskeste spor.

Lydbildet er massivt, pumpende funky og iskaldt, hvor alle elementer samlet kler Madonna svært godt. Som albumartist har hun tidligere vist krefter på True Blue (1986), Like A Prayer (1989) og på Ray Of Light (1998), men aldri før har hun levert et så gjennomarbeidet og suverent album som Music faktisk er. På samme tid står også denne milevis fra forgjengerne både hva form og innhold angår.

William Orbit er en annen produsent som bidrar til å gjøre Music til et sjeldent vellykket album, noe han også hadde ansvaret for på den gode, men ikke fullt så vellykkede forgjengeren. På spor som Runaway Lover og Beautiful Stranger-aktige Amazing serveres heftig og moderne disco – akkurat slik det skal låte i 2000. Selv på de mer neddempede sporene som I Deserve It, Nobody’s Perfect og deilige Paradise (Not For Me) låter Madonna oppsiktsvekkende frisk (og fransk!).

Produksjonen er selve bærebjelken i Music, men plata hadde aldri kunnet bli det samme uten Madonnas egen innsats og personlige medvirkning underveis, i alt fra låtskriving til stemmebruk. Flere steder er forøvrig vocoder benyttet, noe som bidrar til at Madonnas stemme til tider også fungerer som et instrument. Balansen her er hårfin og oppleves aldri som overdrevet, slik tilfellet har vært på anmasende hitlåter fra Cher og Olsen Brothers (og sikkert en rekke andre).

Alt i alt er det svært lite å utsette på Music. Madonna gjør det igjen og endevender igjen alle eventuelle fordommer mot at superstjernen før eller siden må gå på trynet så det suser. Music vil sannsynligvis for all ettertid stå som Madonnas mesterverk, for det eneste kritikkverdige med albumet er at nevnte American Pie er inkludert (noe jeg velger å tolke som et bonusspor, selv om det ikke er helt riktig).