Black Market Music – Placebo – med selvutnevnt favoritt
Skal man tro vokalist Brian Molko, er Black Market Music det beste Placebo har laget. De to første platene bærer preg av bandmedlemmenes indre kamp. Elendighetene er nå ute av veien og alt ser ut til å falle på plass. Hvordan blir så resultatet når et band kjent for sine deprimerte og kontroversielle tekster plutselig ler seg gjennom plateproduksjonen? Molko er mannen som er mye penere som jente, og som overhodet ikke er redd for å vise det. Deres posisjon som et av den moderne rockens viktigste band, kan de langt på vei takke sitt androgyne stempel for. Storbritannia var så lite klar for dette bandet, at de ble revolusjonære. De feide inn på rockscenen – hvor de har valgt å bli værende.
Grunnen til at Black Market Music har «blitt bedre» enn de andre er i følge bandet selv at de endelig har vent seg til stjernestatusen. De må ikke lengre gape så høyt over alt som kjennetegner klisjeen om den fødte rockstjerne. Sprit og narkotika er erstattet av kaffe og Malboro Lights. De tar seg fortsatt en fest, bare ikke 24 timer i døgnet!
Androgyniteten har trådt mere i bakgrunnen. Myten om Brian har blitt gammel og utslitt, sier han selv. Likevel viser det seg at lipgloss og mascara er vanskelig å kvitte seg med. Derfor finnes det fremdeles håp for at trofaste fans ikke må gi slipp på sitt nyvunne androgyne image med det første.
Men et Placebo-album skal og bør gis litt tid. Hører man gjennom albumet én gang, kan det være at man sitter igjen med et slett inntrykk. Men etterhvert oppdager tålmodige lyttere at detaljenekommer bedre frem i lyset. De sniker seg inn bakveien og fester seg, nærmest uten at vi merker det. Og det vitner om god kvalitet. At albumet ikke er prangende full av radiohits, bidrar dessuten til at man ikke går drittlei etter en uke. Black Market Music er forskjellig fra de andre to, akkurat slik Brian Molko hevder, men om dette det beste de har gjort kan definitivt diskuteres!
Forgjengerne er mer energisk og hardtslående med slagere som You Don’t Care About Us, Nancy Boy og Pure Morning. Black Market Music har nok også stort potensiale under overflaten, men potensialet var mer åpenlyst de to første gangene, i dette som bandet refererer til som en trilogi. Singelen Slave To The Wage er vel det sporet som har fått mest mediaoppmerksomhet iforkant av plateslippet. Den fenger og har den rette driven som er Placebo verdig. Likevel har plata et stykke igjen før den kan hevde å toppe slagkraftigheten til Every You Every Me fra forrige album. Special K viser seg etter en tid å være en av de kraftigste låtene, og den tangerer ganske godt Slave To The Wage når det gjelder å fenge et bortskjemt Placebopublikum.
Platens store overraskelse er Spite And Malice, hvor trioen har tatt med se en amerikansk rapper i studio. Jammen har de også klart å gjennomføre stuntet på en god måte! Bandet sier her fra om sitt politiske engasjement, etter å ha blitt beskyldt for å klage unødig over ting som neglelakk og vannfast mascara som likevel renner. Ungdomsopprørere som hadde malt en grønn mohawk på en Churchillstatue inspirerte Molko til å danse nedover gatene mens han ropte det gamle slagordet : «dope, guns fucking in the streets». Dette var tøft syntes de, med støtte fra rapperen. Og slik hadde de låtens kor i havn. Så enkelt kan det altså gjøres. Passive Aggressive er til tider slående lik Lady Of The Flowers fra Placebo. Og dette er Placebo slik ihvertfall jeg husker dem fra begynnelsen; en ballade på sitt beste og et bevis for at de ikke har mistet grepet.
Placebo gjør sin musikk likevel på en svært overbevisende måte. Men ærlig talt, Brian: På Black Eyed får du lytteren til å sette spørsmålstegn ved hva dere egentlig driver med. Det er rett og slett en snål sang. Du høres ut som en fyllesyk stakkar på karaokesession, helt ute av takt og tone. Heldigvis er dette et enestående eksempel, for det serveres ikke flere av denne sorten i løpet av platen.
Det helhetlige inntrykket av Black Market Music er bra, men likevel er det skuffende sett i forhold til tidligere prestasjoner. Kanskje er dette et tegn på at vokalisten trenger kontakt med sitt pikesinn for å gjøre sitt beste? Eller er det beviset på at i lidelsens kjølevann kommer energi? Kanskje skal man rett og slett ikke ha det bra når man skal gjøre sitt ytterste, derav uttrykket kunstnerisk melankoli.
Om bandet selv har identifisert denne platen som en energibombe, får vi heller vente til neste album før vi vet om de mente det. Da har nok energibomben hatt sin virkning, og vi sitter med den neste «beste Placeboplaten noensinne» i hendene…
