The May Street Project – Prom queen med noko attåt

Førsteinntrykket står definitivt til godkjent, i det Sheã Seger glir i gang med en bluesy rockmodernisert med visse innflytelser fra den britiske dancescenen. Det hele er laidback og godmodig. Med en låtskriver i seg som ikke står langt fra verken Beth Orton eller Sheryl Crow, bør ikke frøken Seger være langt unna både kritisk og kommersiell suksess.

The May Street Project er en moderne countryrockplate som må være ufattelig lett å markedsføre for bransjen. En ung, nydelig kvinne med en håndfull godlåter i sekken, er som skapt for både radiotid og fjernsynsreklame. Men, denne plata gir allikevel inntrykk av å ha en dypere dimensjon enn først antatt. Med innspill fra en så stor favoritt som Ron Sexsmith, bør bare det vitne om noe mer enn avtalt spill fra bransjen.

Sheã Seger har definitivt låter som helt klart er på høyde med de fleste damene i «bekymret rock»-bagen (Crow, Orton, Phair og Corrigan). Åpningssporet Last Time er en trippende countryrocker slik ovennevnte kvinner ville gjort det, men med en noe mer trippende, britisk trip hop beat som skjelett til hennes melodier. Unge Sheã har definitivt noe ved seg som gjør The May Street Project til ei plate jeg ikke har noe imot å høre gjennom noen ganger og samtidig nikke anerkjennende. Hun har taket på både melodilinjer og blikket for hvordan ting skal låte for tiden.

På tross av mange godord i alskens medier de siste månedene blir denne anmelderen likevel stående skeptisk tilbake på perrongen. Med andre ord, ikke helt overbevist. Det låter liksom en smule for «fabrikert». Jeg er heller ikke helt sikker på om unge frøken Seger helt har den tidløsheten som renner gjennom kvinner av klassisk kaliber: Polly Jean Harvey, Laura Nyro, Emmylou Harris og Cat Power. Det vil kun tiden vise.

Men, jeg vil ikke være for hard på kritikken av The May Street Project, siden det tross alt er hennes første forsøk i en bransje som setter fasade foran fundament. Man hører sjelden mer fra de gruppene som havner inn under favntaket til denne delen av musikkindustrien. Så, jeg venter med de nådeløse innspillene til neste gang vi hører fra henne. Denne gangen lar jeg bare plata rulle på rillene sine, og lar meg overtales til å synge med på notene.