Sosialismens skarpskodde sinnatagg

– Hello mate, gliser Billy Bragg på kameratslig cockneyaksent. Før Panoramas utsendte får inn et ord sideveis begynner han svært detaljert å beskrive været i England, som om mulig er enda verre enn det pleier. Dette bekrefter vår forutanelse om at Bragg bryr seg om alt; har en mening om alt. Intet emne er for lite og trivielt. Til tross for at han er en skravlekopp, er Bragg høflig og vennlig, og etter et par minutter får vi samtalen over på et mer interessant spor.
– Jeg pleide å dra til Norge årlig på 80-tallet. På 90-tallet ble det dårlig med norgesbesøk, mest fordi jeg har blitt familiefar. Men nå er det på høy tid å få fart på mitt forhold til Norge igjen, sier han.

Det er særlig elgskiltene Bragg husker fra sine turer til Norge. Han husker også Hulen i Bergen.
– Bergen ja. Jeg forspiste meg på sild sist jeg var i Bergen. Har aldri spist så mye fisk før noen gang, utbryter han.

– Nevn noen andre norske byer?
– Hovedstaden heter Oslo. Og så er det Trondheim. Manageren min truer alltid med å sende meg til Narvik. Kanskje jeg tar han på ordet. En kollega av meg har spilt i Tromsø, og jeg har alltid ønsket å slå han ved å spille lenger nord.
– Men Tromsø ligger nord for Narvik?
– Åh? Hm, da må jeg kanskje til Murmansk da? Eller Arkhangelsk? Langt oppe i sameland. Det kunne vært gøy!

Barking-fødte Bragg fyller snart 43 år, og er litt trett av å turnere.
– Å dra på turne er en del av jobben, og det utvider horisonten min. Dessuten møter jeg masse hyggelige mennesker. Men jeg likte det bedre før. Det er ikke særlig gøy å fortelle min seks år gamle sønn at jeg må dra avgårde og være borte i ukevis, forteller han.

Nå er han på turne med et knippe sanger som han og det amerikanske bandet Wilco har spilt inn til tekster som Woody Guthrie etterlot seg før han døde. De drøyt tredve låtene er utgitt på Mermaid Avenue Vol. I og Mermaid Avenue II.

– Dessverre kunne ikke Wilco bli med denne gangen heller. Av en eller annen grunn er de alltid i studio når jeg er på veien, og vice versa, beklager han.

Bragg og Guthrie
I stedet reiser Bragg rundt alene med sin elektriske gitar, akkurat som han gjorde som ung mann på begynnelsen av 80-tallet. Etter en kort periode med punkbandet Riff Raff, streifet han rundt på øyriket og spilte politiske folksanger til punkrockere som oppvarmingsartist. Etter hvert begynte folk å legge merke til den storkjeftede og venstrevridde Bragg, særlig når han fordømte daværende statsminister Margaret Thatcher eller hyllet kullarbeidernes kamp for å overleve et samfunn som ikke lenger hadde bruk for dem. Historien om Bragg er på mange måter ganske lik historien om Woody Guthrie.

Da Guthrie var på sitt mest produktive i 30- og 40-tallets USA var det få som visste hvem han var. Han allierte seg med de svakeste i samfunnet, og angrep fascister og konservative gjennom bitende, intelligente protestsanger. Da han holdt på å slå igjennom som artist, ble han rammet av Huntingtons sykdom. Til tross for at han stadig ble svakere, sluttet Guthrie aldri å skrive. På sitt dødsleie ble han hyppig besøkt, og nær sagt plaget til vanvidd, av en ung og ivrig Bob Dylan. Han døde i 1967.
– Woody Guthrie var den første alternative musiker. Dylan ville ikke vært der han er i dag hvis det ikke var for Guthrie. Han har influert generasjoner med musikere, og litterært sett er han en viktigere del av Amerikas historie enn Hemingway, konstaterer Bragg.

Det var ikke få som leet på øyebrynet da æren av å sette musikk til Guthries tekster gikk til en engelskmann. Bragg insisterer på at dette var til det beste.
– Jeg forstår Guthries verden bedre enn noen amerikaner i min generasjon gjør. Jeg forstår det politiske språket, fordi Guthrie og jeg vokste opp i ganske like samfunn. I USA vokste det på 30-tallet frem et ideologisk motsvar til datidens etablerte samfunn, med økt fokus på borgerrettigheter og likhet mellom klassene. Dette ga kommunismen et visst fotfeste. Mye av det samme skjedde i Storbritannia på 80-tallet, forklarer han.

Sosialismen død?
– All respekt til Wilco, men de har rett og slett ikke disse tankene og ideene på sin radar. Som amerikanere er de for unge, sier Bragg.

– Er det vanskeligere å lage politisk ladet musikk i dag?
– Absolutt. Du kan ikke lage politisk kunst hvis du befinner deg i et politisk vakuum. Vi lever i et postideologisk samfunn.

– Er sosialismen død?
– Jeg tror at sosialisme har tapt sin marxistiske betydning. Marxismen er død. Sosialisme lever videre, men vi må finne andre måter å definere den på. Jeg tror i sosialisme som sitter i hjerterøttene, som medfølelse til de fattige. Jeg har fremdeles sterke meninger om ting, men det er så mye som har forandret seg. Thatcher er borte, Reagan er borte. Muren har falt. Jeg har også måttet forandre meg, og finne nye måter å si ting på, sier Bragg.

Selv om Bragg fremdeles insisterer på at soloalbumene hans skal selges til en fast lav pris, er det lenge siden han organiserte Red Vedge med musikkollegene Paul Weller og Jimmy Sommerville for å vinne britisk ungdom over til sosialismen.

Likevel, at Bragg er blitt mildere med årene er en påstand i drøyeste laget. På årets Glastonbury-festival kjeftet han Manic Street Preachers huden full for å ha egen do bak scenen. Bragg mente at dette var elitisme, og at waliserne hadde sluttet å leve etter sin egen ideologi. I sommer sto han foran et kongelig utvalg og argumenterte for at Storbritannia skulle kvitte seg med «innavlen» i Overhuset, The House of Lords.

Outsiderens rolle
– Definer din rolle i dagens musikkverden?
– Jeg er outsideren, som jeg alltid har vært. På 80-tallet var jeg det fordi jeg var imot Thatcher og hennes konservative regjering. Nå er jeg imot Tony Blair. Labour har sviktet mange etter at de kom til makten, sier han.

Bragg insisterer på at outsideren fremdeles har en viktig rolle å spille.
– Det er ikke min jobb å gi svarene, men å stille de rette spørsmålene.

Han er bekymret over høyrekreftenes økende popularitet i Europa, og frykter at fascismen er på vei tilbake.
– Kan du definere fascisme?
– Fascisme er en ideologi som er basert på å dele mennesker inn i grupper, og deretter gjøre noen grupper underlegne de andre. En sterk gruppe vil som regel finne en gruppe som er i minoritet, gjerne flyktninger og folk som ser annerledes ut, og forsøke å hisse opp opinionen ved å spre løgner og forvridde sannheter. Fascistenes argumenter overlever ikke en rasjonell diskusjon, men har sterk appell hos mennesker som føler at de ikke har noe å tape, fastslår han.

Fascistiske FrP
I denne anledning er det nærliggende å spørre Bragg om han vet hvilket politisk parti som har vært størst på meningsmålingene i Norge i høst?
– Yeah, jeg har hørt om dem. «Fremskrittspartiet«?
– Ja, er Fremskrittspartiet er fascistisk parti?
– Ønsker de å sende innvandrere ut av landet?
– Mange av medlemmene deres gjør nok det.
– Da er det ingen tvil. De er fascister, mener Bragg.
Og følger opp: – Thatcher sa en gang at det ikke finnes samfunn, bare individer. Mener du det, mener du i samme slengen at de svake skal vike for de sterke, og at de sterkeste står fritt til å undertrykke alle andre. At bare de sterke har rett til å overleve.
– Noen vil kalle det darwinisme.

– Det er det samme som å vende tilbake til naturlovene, som vi har brukt årtusener på å komme bort fra. Alle vet at land som Norge har råd til å ta vare på selv de svakeste i samfunnet, at ingen skal trenge å leve under fattigdomsgrensen. Dessverre er det kynismen som råder. Det er kynikerne som stemmer fascistisk, fordi de er overbevist om at alle deres problemer er skapt av minoriteter som innvandrere. De er overbevist om at problemene vil forsvinne hvis innvandrere sendes hjem eller samer legges i rør. Kynisme er samfunnets fremste fiende, og ligger i grunn for alt fra rasisme til konservatisme til vold i hjemmet, gløder Bragg.

Han lover å dedikere låta «All You Fascists» til Carl I. Hagen når han spiller i Norge.