Om du har likt ATCs radiohits eller ei, er det likevel ikke til å komme forbi at gruppen er enda et av disse konstruerte poporkestrene som består av fire vakre mennesker (med den klassiske to gutter/ to jenter-kombinasjonen).

De kommer fra fire forskjellige land (Australia, New Zealand, Italia og England), og det er ikke vanskelig å se for seg dollartegnene i øynene hos de store plateselskappampene når de mekket sammen disse fire. At vakre mennesker selger er jo ingen hemmelighet…

Du har kanskje også hørt My Heart Beats Like A Drum (Dam Dam Dam) og ja, den er skremmende lik førstnevnte låt. Som du kanskje skjønner handler dette om lettfordøyelig popmusikk for enda mer lettpåvirkelige ører. Det trenger ikke nødvendigvis eller i og for seg være en dårlig ting, men det er tilfellet på Planet Pop.

Personlig mener jeg dessuten at det er svært vanskelig å anmelde musikk som er så konstruert og uten nerve og integritet som hva ATC er. Hva kan man for eksempel si om musikken annet enn at den til tider har hjernevaskende refreng (som i de nevnte låter) og ellers framstilles som pen og pyntelig – men som samtidig befinner seg flere galakser fra dybde og ekthet. De vakre menneskene synger pent og danser sikkert utmerket, men det hele blir ikke annet en mistrøstig for de som ønsker seg musikk som når dypere enn til øverste lag av hjernebarken.

Nå får de som elsker eurodance og dens lettbeinte og lettlivete form ha meg unnskyldt, men dette holder knapt utover dansegulvenes fyllerøre eller på gutte- og pikerommets vegger! I en musikkhistorisk sammenheng blir dette som et atom i lommerusket til de plater og artister som virkelig betyr noe. Men det er vel heller ikke meningen at dette skal skape ovasjoner hos sære musikkanmeldere med mening om musikk og kvalitet, men heller skape ovasjoner hos de salgsansvarlige i plateselskapet.

Jeg tillater meg til slutt å legge til at det må være noe alvorlig galt fatt med musikkbransjen når dette er hva det blir satset store penger på. Når det samtidig finnes så mye talent der ute som hadde fortjent å få en sjanse men aldri får den, er det nærmest en fornærmelse at dette gis ut i det hele tatt. Men: c’est la vie!
En oppsummering av Planet Pop og ATC; Som dansemusikk på en eller annen fjortisfest: sikkert glimrende / hvor som helst ellers: bare flaut!

Om du har likt ATCs radiohits eller ei, er det likevel ikke til å komme forbi at gruppen er enda et av disse konstruerte poporkestrene som består av fire vakre mennesker (med den klassiske to gutter/ to jenter-kombinasjonen).

De kommer fra fire forskjellige land (Australia, New Zealand, Italia og England), og det er ikke vanskelig å se for seg dollartegnene i øynene hos de store plateselskappampene når de mekket sammen disse fire. At vakre mennesker selger er jo ingen hemmelighet…

Du har kanskje også hørt My Heart Beats Like A Drum (Dam Dam Dam) og ja, den er skremmende lik førstnevnte låt. Som du kanskje skjønner handler dette om lettfordøyelig popmusikk for enda mer lettpåvirkelige ører. Det trenger ikke nødvendigvis eller i og for seg være en dårlig ting, men det er tilfellet på Planet Pop.

Personlig mener jeg dessuten at det er svært vanskelig å anmelde musikk som er så konstruert og uten nerve og integritet som hva ATC er. Hva kan man for eksempel si om musikken annet enn at den til tider har hjernevaskende refreng (som i de nevnte låter) og ellers framstilles som pen og pyntelig – men som samtidig befinner seg flere galakser fra dybde og ekthet. De vakre menneskene synger pent og danser sikkert utmerket, men det hele blir ikke annet en mistrøstig for de som ønsker seg musikk som når dypere enn til øverste lag av hjernebarken.

Nå får de som elsker eurodance og dens lettbeinte og lettlivete form ha meg unnskyldt, men dette holder knapt utover dansegulvenes fyllerøre eller på gutte- og pikerommets vegger! I en musikkhistorisk sammenheng blir dette som et atom i lommerusket til de plater og artister som virkelig betyr noe. Men det er vel heller ikke meningen at dette skal skape ovasjoner hos sære musikkanmeldere med mening om musikk og kvalitet, men heller skape ovasjoner hos de salgsansvarlige i plateselskapet.

Jeg tillater meg til slutt å legge til at det må være noe alvorlig galt fatt med musikkbransjen når dette er hva det blir satset store penger på. Når det samtidig finnes så mye talent der ute som hadde fortjent å få en sjanse men aldri får den, er det nærmest en fornærmelse at dette gis ut i det hele tatt. Men: c’est la vie!
En oppsummering av Planet Pop og ATC; Som dansemusikk på en eller annen fjortisfest: sikkert glimrende / hvor som helst ellers: bare flaut!