Raventi Malasas Tivoli – Lekende trønderpop

Det skal nemlig litt mot til før man lager særpreget popmusikk på dialekt, og i tillegg forventer å bli spilt på radio samt bli mottatt med åpne armer fra norske scener. Men det er akkurat det Gus Panser gjør! De ser ikke ut til å bry seg med forståsegpåerne som i altfor stor grad har avvist norskspråklige band. Det er mye vanskeligere å synge på dialekt enn på engelsk, for du slipper definitivt ikke unna hvis tekstene ikke holder mål. Slipper så disse gutta unna?

Det må man kunne si! Med meldinger som «Æ tar itj i et instrumeint som itj kain ha på vræng, hær kjæm eit refræng, ja hær kjæm eit refræng» og «Æ e itj død før æ finnj mæ ei grav, æ leve livet med fullt magasin (og med sikringa av)» fra Fullt Magasin har Gus Panser gjort sitt for å bevare språket sitt på best mulig måte.

Raventi Malasas Tivoli har blant annet av den grunn blitt ei plate som vinner på sin lekenhet – både hva språk og form angår, men som også taper terreng. Delvis av samme grunn. Gus Panser er likevbel dyktige musikere som skal roses for at de tør å sjonglere med poputtrykket. Men helhetlig misser de også litt, for det kan være vanskelig å spore den røde tråden i plata. Når man ser bort fra dette, så er det deilig å høre en frodig dialekt bli brukt så helhjertetlig i en musikkform som for ofte blir brukt i sedvanlige «I love you»-fraser.

Åpningslåta Hei! Hei! er nesten smertefullt sjarmerende i sitt naive refreng og struttepopaktige gitarer, mens 99 Ballonga har blitt en glitrende cover av Nenas 99 Luftballoons. Her overbeviser bandet og får oss til å glemme at sangen egentlig skal fremføres på tysk. Nevnte Hei! Hei! er fengende som fy og bør sammen med Årets Norske Popkomet og 99 Ballonga ha flust med radiopotensiale.

Gus Panser beviser at det ikke er umulig mulig å synge på dialekt og samtidig komme fra det med mer enn æren i behold! Bandet har lagt stor vekt på kraften i sitt eget språk og veldig mye av styrken ligger akkurat der! Popmusikk og trøndersk kan faktisk kombineres uten at det må ropes etter trønderrock, noe som forøvrig også bandet Sanderfinger har bidratt sterkt til.

Gus Panser fungerer aller best når de pøser på med gladmelodier og rufsepop, men gjør sakene sine på en særpreget og solid måte også i de mer rolige og eksperimenterende låtene. Ser ikke helt nødvendigheten av å ha med Knutsen og Ludvigsens Det Sner, men ellers er dette jevnt over en over gjennomsnittlig fin popplate. Og da mener jeg generelt sett!

Jeg ønsker artister som tør å stole på egne spille- og norskspråklige evner velkommen, for det er på høy tid at vi kommer videre (og over?) deLillos, mens Postgirobygget og Trang Fødsel forlengst bør være glemt. «Tøffer einn sola, kuler einn månen»!