Greatest Hits Shining Like A National Guitar – Stor som liten

Samtlige av Simons åtte album er representert her, fra den selvtitulerte debuten Paul Simon som kom i 1972 frem til Songs From The Capeman fra 1997. Dette er med andre ord et rent Paul Simon-album, uten noen innslag fra Simon And Garfunkel perioden. Strategisk riktig er det Graceland og You Can Me Al fra Grammyvinneren Graceland som får innlede denne samlingen.

Tilsammen er det funnet plass til fire låter fra dette albumet på Greatest Hits – Shining Like A National Guitar. Et album, som da det kom, skapte oppsikt med sin blanding av afrikanske rytmer og vestlig musikktradisjon. I dag er det ingen som hever øyenbrynene over en slik flerkulturell fusjonering, men låter som The Boy In The Bubble og Diamonds On The Soles Of Her Soles er fremdeles like sterke av den grunn.

Men nå er Paul Simon som soloartist langt mer enn Graceland. Andre album som er viet oppmersomhet på denne tilsammen 19 låter store samlingen er blant annet There Goes Rhymin’ Simon, hans andre album fra 1973. Take Me To The Mardi Gras, Kodachrome og Loves Me Like A Rock er kanskje ikke de låtene som blir trukket frem oftest, personlig har jeg likevel stor sans for en låt som Kodachrome med sin nesten a-simonske utadvendthet.

Selvfølgelig er de her de som du forventer å finne på en slik samling; det gjelder blant annet Fifty Ways To Leave Your Lover og Still Crazy After All These Years fra albumet med samme navn som kom i 1975. Dette er likevel ikke blitt noe nostalgisk og selvforherligende tilbakeblikk på svunne tider.

Det er lagt like stor vekt på hans utgivelser fra 80- og 90-tallet. Noe som illusterer Paul Simons fortsatte tilstedeværende skaperevne, er etter min mening den nydelige Trailways Bus hentet fra hans siste album Songs From The Capeman. Eller The Cool, Cool River og The Obvious Child fra The Rythm Of The Saints (1989 ) der han denne gangen hentet inspirasjon fra Sør-Amerika .

Slik kunne man fortsette, men man kan korte det effektivt ned ved enkelt og greit å konkludere med at dette er et album uten svake låter. Selvfølgelig er det ikke det. Vi har tross alt med en av vår tids største låtskrivere å gjøre. Da skal du være usedvanlig ubegavet om du greier å snekre sammen en dårlig Paul Simon-samling. Til slutt bunner det hele ut i om du liker denne lille, store mannen eller ikke. Og det blir en helt annen sak.