Shaven, Not Stirred… – Ska det ver, så ska det ver!

Shaven, Not Stirred… er Skanksters debutplate, til tross for at de allerede har eksistert i åtte år. De har inntil nå fått gitt ut noen singler og EP’er og bidratt på diverse samleplater (bl.a. A Tribute To Madness fra 1998), men har i hovedsak konsentrert seg om å turnere land og strand rundt, til glede for mange svette konsertgjengere. Deres musikk preges av luftige blåserrekker og et heftig, humørfylt driv. Vi snakker om masse energi, og det smitter lett over på en lytter om han er i det riktige humøret. Jeg vil tro at Skanksters vet å få det til å svinge når de holder konsert, mens på plate blir det hele nesten litt for nostalgisk hvor minnene trekkes ukontrollert tilbake til slutten av 70-tallet – til band som Madness, The Specials og The Beat. Det eneste som mangler er cockney-dialekten. Etter å ha tilbrakt en helg alene, og nesten bare i selskap med denne plata, er det påfallende å konstatere at dette neppe er musikk man uvitende kommer til å nynne til i ettertid. Sammenlignet med for eksempel Madness i sine glansdager, er det utenkelig når temaet er ska. For yngre lyttere som i motsetning til undertegnede ikke er vokst opp med skamusikken, kan møtet med Skanksters likevel by på nye erfaringer som kan slå svært positivt ut.

Skanksters er dynamiske og flittige nok, men mangler likevel det lille som skal til for at melodiene blir av den minnerike sorten. Sporene på Shaven, Not Stirred… blir i mine ører litt for lite varierte, og demper dermed noe ned på helhetsfølelsen. Nå skal og bør det likevel legges til at Skanksters er flinke, og de er garantert et fyrverkeri på scenen. Å overføre den positive energien til platerillene kan umulig kan være en enkel oppgave, men jeg tror virkelig at åttemannsorkesteret har forsøkt alt for å få det til her.

Skanksters skal ha honnør for at de satser på en stil få andre tør ta tak i og de behersker sine instrumenter med overbevisende førlighet. Likevel kan det virke som at det som er en energiutblåsning i konsertsammenheng dessverre ofte blir litt kjedelig på plate. Slik var det også i skamusikkens glansdager hvor det var få artister som behersket begge deler. Produksjonen virker ellers gjennomført, men savn av like gjennomførte gode melodier trekker noe ned. Skanksters lykkes totalt sett delvis her, men det kan bli for mye av det gode om man ikke er en innbitt ska-fan da…?