This Christmas Time – Hvit som Colgate

Når jeg så coveret på denne plata, ville jeg gi Lonestar dårlig karakter. Snøkrystaller og fire glade gutter med pepsodentsmil og lyseblå gensere ga meg assosiasjoner til boyband og den ekle delen av Nashville jeg ikke ivrer etter å bli kjent med. Dette luktet industri og markedsført produkt lang vei. Men, man er jo uskyldig til det motsatte er bevist.

Plata åpner seg ganske bra med en småmorsom rockabillyversjon av Santa Claus Is Coming To Town og jeg tar meg i å ønske å vandre i lysende julegater med smilende mennesker og godstemning bak hvert hjørne. Er mine ord i ferd med å bli slått til grunnen? Neida, for utover i skiva faller desibelnivået ganske så raskt til et sviskete, kjærlighetstempo spesiallaget til de familieselskapene du alltid ivret etter å slippe å være med på. Der grandtanta Ulla var sminket til det ugjenkjennelige og man måtte bytte ut ‘du’ med ‘De’. Jeg skulle gjerne vært mer positiv til denne plata (de kan spille til og med), men desto mer jeg hører plata desto mer blir jeg virkelig lei den. Dette er skikkelig ufarlig, uenergisk musikk tilrettelagt for kosmetikkbutikkene på Steen & Strøm.

Jeg klarer knapt å høre halve skiva før jeg må sette på ei plate av Nick Cave og avreagere. Det største problemet til Lonestar er nemlig at de virker så polerte og distanserte. De virker umulige å få tak på; å virkelig føle. I stedet blir musikken som et glatt soundtrack til en sukkersøt episode av Ally McBeal. Den episoden Vonda Shephard ligger sjuk med influensa. Du får definitivt nok etter fjerde låta med ordet ‘christmas’ i tittelen.

Det er ikke det at musikken er spesielt dårlig. De har definitivt potensiale til å selge i bøtter og spann til de husstandene som allerede har Rowan Keating og Shania Twain i samlingen. Lonestar er definitivt godt håndverk fra det konservative Nashville. Men, det er definitivt ikke den julen jeg vil ha i hus.

‘If every day could be christmas’? Da håper jeg virkelig ikke musikken over anlegget er laget av Lonestar.