Schlägers – Klassisk norsk rock på sitt beste

DumDum Boys ruver, nesten alene, på toppen av det Norske rockfjellet. De er ihvertfall suverene blant dem som har levert låtene sine iført nasjonal språkdrakt. Det er bare DeLillos, Raga Rockers (som jeg forøvrig aldri fikk helt taket på) og avdøde Jokke og hans Valentinere som har vært i nærheten av det DumDum Boys’ har prestert både på plate og fra scenekanten i et så stort perspektiv.

Først og fremst er DumDum Boys’ indre kvaliteter et resultat av komponist- og tekstforfatter Kjartan Kristiansens mange geniale norskspråklige låter, mens både Prepple Houmbs sang og den samme Kristiansens traktering av gitaren, Persi Iveland og Aslak Dørums grep om bassen, Sola Johnsens trommer og Atle Karlsens tangentstyring det som har gjort DumDum Boys til et av landets mest legendariske band.

Dette er nemlig historisk materiale fra ende til annen, og det er nesten slående at bandet helt fra starten og fram til i dag har holdt en svært jevn og god kvalitet på varene de leverer. Når alt kommer til alt har kanskje ikke samtlige av gruppens albumutgivelser vært like perfekte, men når man luker ut det beste fra hvert og ett av dem, sitter man igjen med en samleplate som slår hardt.

På Schlägers oppsummeres DumDum Boys’ offisielle karriere, hvor låtene serveres i en ikke-kronologisk rekkefølge. Alle godlåtene er selvsagt inkludert, fra åpningsstrofene i klassikeren Metallic Hvit via spor som Boom Boom, Bulldetektor, Slave, Møkkamann, Splitter Pine, En Vill En til den helt ferske Monosapiens. Det er vanskelig å sette fingeren på favoritter her, for det er så mye som presenterer klassisk norsk rock på sitt aller beste, men særlig sporene fra Splitter Pine har ekte klassiker-preg over seg. De første 5000 som investerer i albumet kan i tillegg glede seg over Bonus Schlägers, som er som navnet tilsier, en bonus-CD bestående av alternative innspillinger av ting DumDum Boys har vært med på opp gjennom årene, som eksempelvis bidrag til hyllestplater (Alf Prøysen, Gasolin’, Knudsen & Ludvigsen, med mer), remikser og demoversjoner. Kanskje ikke en nødvendighet for alle, men likevel en artig samling låter.

Personlig, og i hvert fall i albumsammenheng, er det lov å mene at DumDum Boys var mest interessante i årene etter at debutplata Blodig Alvor (1988) glimtvis avslørte at noe stort var i vente. De aller beste låtene på Schlägers er i så måte også hentet fra albumene Splitter Pine (1989), Pstereo (1990) og Transit (1992). Likevel fungerer også låtene som er hentet fra platene som kom senere utover 90-tallet godt, selv om disse kanskje ikke gjenspeiler et band som var like nyskapende og spennende som de var tidligere i karrieren.

Alt i alt viser Schlägers at DumDum Boys har lagt bak seg en lang og flott karriere som også har satt dype spor etter seg i tradisjonell norsk rockhistorie. Det er uansett lite eller ingenting som trekker ned på låtutvalget her, og da gjenstår det bare å befeste en gang for alle at DumDum Boys har fortjent sin status som et av landets største rock’n’roll-band gjennom tidene…