…All This Time – Et stikk for fred

Snarere har Sting produsert en konsertplate som våger å leke seg med flere av de klassiske låtene fra hele hans karriere. I etterkant av den forferdelige terroraksjonen 11.september har vi sett mengder av veldedighet og dedikasjoner og undertegnede sitter igjen med følelsen av at det dessverre er mye markedsføring og profitt som styrer en del av denne bølgen av aksjoner. Man kunne se mye av det samme på slutten av åttitallet med rekker av band – både innen hardrock og plastikkpop – som dro i gang med å støtte et utall katastrofeofre. Tanken er god, men jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken om at en del av disse hyllestene er igangsatt av et ønske om å promotere en artist eller to.

Men, takk og pris, er ikke alt dette manipulert av den etter hvert kyniske bransjen. Ett av de menneskene som kanskje har størst troverdighet på slike alvorlige tema er Sting, som gang på gang har stått frem og ment både mye og mangt om det som er viktig. Man kan selvfølgelig spørre seg om det kanskje tar litt av i all denne politiske korrektheten, men undertegnede våger likevel å tro på denne briten enda en gang.

«If blood will flow when flesh and steel are one / Drying in the colour of the evening sun / Tomorrow’s rain will wash the stains away / But something in our minds will always stay»

Det var nok ingen tilfeldighet at han åpnet med dette kuttet; Fragile virker nesten som en profeti når man kjenner historiens gang. Dette er et mykt spor som, med likhet i resten av låtene fra …All This Time, setter fokus på jazzen i jazzrock og bølger frem og tilbake med et letthørt lydbilde. Og det er denne uanstrengte letthørheten som på en og samme tid er Stings styrke såve som svakhet. Det låter pent og ruslende av låtene hans, men han er ikke like lenger så essensiell som han var med The Police og i begynnelsen av sin solokarriere. I stedet får man følelsen av at det er snakk om lat og uviktig bakgrunnsmusikk.

Men, han klarer også å dra frem sterke versjoner av en del av sporene i settet. …All This Time har en nesten funky intro som legger seg opp mot et Booker T & The MG’s eller Curtis Mayfield. Roxanne har et funky driv over seg som gir låta en interessant drakt, mens Brand New Day hinter frempå mot Duke Ellington. I ett og alt er …All This Time en interessant utgivelse, om enn ikke like essensiell som flere av Stings tidligere utgivelser.