Love Is Here – En fin plate, men intet nytt

Britiske medier har alltid vært veldig flinke til å hause opp band over en lav sko. Som oftest har dette ikke alltid blitt besvart av gruppenes musikk. En del britiske band (Rialto, Menswear, med flere) har, gjerne før de har sluppet debuten sin, blitt satt frem som redningsmenn av britisk rock. Når så debuten har blitt sluppet har man sett bandet ikke har den styrke mediene mente de hadde. Dette har også i stor grad skjedd med Starsailor. De unge britene har havnet i kjølvannet av band som Coldplay og Travis og kan lett bli kastet opp i samme bås. Dette har ødelagt mye for yngre band som har debutert etter at trendene har surnet (grunge, DH-rock og britpop er bare noen eksempler).

To amerikanske band som også har blitt hauset opp noe veldig i britiske medier i det siste er New Yorks The Strokes og The White Stripes fra Detroit. Men, disse gruppene har til sitt forsvar overbevist en samlet presse på atskillig flere punkter enn hva som har vært tilfellet for deres britiske rivaler (særlig har The White Stripes imponert på en nærmest banebrytende måte – se Panoramas artikkel om denne fantastiske duoen). Hva dette sier om britisk presse er uvisst, men Starsailor har allerede blitt plassert i en posisjon på det britiske rockkartet som de dessverre har lite muligheter til å klare å forsvare.

Problemet til Starsailor er særdeles vanskelig å beskrive, men går ganske mye på det man heller ikke kan forklare: Kjemien. Det låter tidvis særdeles bra, bandet spiller feilfritt og flere av låtene har det som kreves for å lykkes på salgslistene verden over. Det som plager denne anmelderen er at de verken klarer å påkalle de store følelsene eller dra i hjertetrådene. Det hele låter noe distansert; fabrikkert. Å synge om alkoholisme er viktig, men jeg klarer likevel ikke mane opp de sterkeste følelsene for Alcoholic. Til sammenligning var Pearl Jam mer rensende i både form og innhold på sin Jeremy.

Men med det mener jeg ikke at Love Is Here er en dårlig plate. Introen på Tie Up My Hands lover mye med en lett dempet rytme og fin vokal som er smurt opp langs trommene. Men dessverre faller bandet tilbake til mer typisk britpop lenger ut i låta. Og det er spesielt i de ulike delelementene på denne platen vi finner Starsailors egentlige potensiale. Mye låter utvilsomt bra og bandet har helt klart et talent for å skrive fengende poplåter. Problemet er at det meste har blitt gjort før; hør bare på Poor Misguided Fool som høres ut som noe Jarvis Cocker kunne forkastet.

Love Is Here er på mange måter en fin plate som helt klart kommer til å selge i bøtter og spann (selv tar jeg meg i å nikke med hodet både titt og ofte i takt med musikken). Men jeg er på samme tid redd for at albumet raskt vil samle støv i platesamlingene verden over. Mest på grunn av at Love Is Here kun skraper på overflaten av de temaene som eksempelvis Jeff Buckley og Radiohead gjør knallharde dypdykk i på henholdsvis Grace og OK Computer. Gi heller originalene en ny sjanse i spilleren!