Getting Out Of Nowhere – Come on in, your time is up!

Euroboys’ siste utgivelse er en langspiller med beina i hverdagens Oslo og tankene blant syttitallets melodilinjer og gitarvegger. Det virker på denne anmelderen som om bandet prøver å gi oss et sikkert, ektefølt dokument fra den norske storbyen ved hjelp av lydbildet til helter som The Who og MC5. Dessverre faller noen låter litt gjennom; selv om mye av plata helt klart er inne på en god sti.

Potensialet til Euroboys er helt klart tilstede på flere av låtene på denne plata, men når man ser plata under ett synes jeg allikevel bandet ikke klarer å nå helt opp i divisjonen til band som Queens Of The Stone Age og At The Drive-In. Det virker som om de av og til glemmer at det er melodiene som bærer ei plata og ikke lyden. Blant annet er åpningssporet All Of My Money nesten litt langdrøyt og likegyldig. Det samme gjelder en del andre låter på denne skiva: fyllåtene Roadblock, Master Charge og Scarborough Fair mener jeg ikke helt klarer å takle det nivået bandet setter på store deler av Getting Out Of Nowhere.

Men plata har også flotte, nesten geniale kutt. Dirty Hole er en skitten garasjerocker tatt rett ut av det seine sekstitallet, mens Nice For A Change er med sine blåserrekker på en lat tripp gjennom et soul-infisert rocklandskap. Turn That Sound Up er tvers i gjennom funky mens Smash It To Pieces! er en låt som raskt kunne sneket seg med på ei skive av Spiritualized.

Sannsynligvis er ikke Schreiner & Co. norsk rocks redningsmenn som mange kritikere mener – den jobben ville jeg overlatt til Motorpsycho – men med Getting Out Of Nowhere har de bevist at de selv etter Kåre & The Cavemens opphausing fremdeles har noe å fare med. Skru opp den lyden!