Back To The Blues – Mer mainstreamsgitarisme

Gary Moore vender tilbake til det han har mest suksess med, nemlig ballader og blues. De siste årene har mannen, som ellers er kjent for sin bakgrunn i Skid Row og Thin Lizzy, sluppet et par album av den mer eksperimentelle sorten. Skjønt eksperimentelt… Det kommer an på hva slags musikk man er vant til å høre på. Og Moores publikum likte ikke det de hørte. Røff skurring og et lydbilde lånt fra den alternative musikkscenen pleier ikke å falle i god jord hos de som forventer silkemyk produksjon og endeløse, dvelende gitarsoloer.

Derfor er det ikke overraskende at Moore nå vender tilbake til stier som han og Eric Clapton tråkket opp for et par tiår siden. Back To The Blues vil sikkert glede fansen, meget mulig også Claptons fans. Så lenge dagens 40 pluss’ere kjøper musikk, vil det alltid være et marked for Gary Moore. Og det er ikke nødvendigvis så ille. I likhet med nevnte Clapton er Moore en fabelaktig gitarist, og han har øre for en god melodilinje. Moores konsept er å spinne kompliserte gitarlinjer rundt enkle melodier. Han appellerer til folk som vil ha kvalitetsmusikk som er lett å fordøye.

Åpningssporet Enough Of The Blues er jo egentlig ganske paradoksalt, siden bluesfaktoren er høy her. Vi snakker om powerblues, vel og merke. Kommersiell radioblues av fremste Moore-merke. Låta gir assosiasjoner til cruising nedover Santa Monica-motorveien i en nedslitt, bredrumpet Chevy. Picture Of The Moon er en nedstrippet ballade. Den åpner med en vakker, stille gitarsolo, og fortsettelsen er en krysning mellom Stings Moon Over Bourbon Street og noe fra Claptons Pilgrim. Den er albumets sterkeste låt, men Moore kunne godt ha spart seg de tre minuttene med gitarklimpring på slutten.

Det er åpenbart at Gary Moore ikke akkurat skammer seg over sine egenskaper med gitaren. Men for lyttere under 40 blir det nok i overkant mange og lange gitarsoloer. Derfor er låta Cold Black Night en velkommen avveksling, med sin pulserende bassgrove og sin «melk-i-et-skittent-glass»-tøffhet. Dessverre er litt for mange av sporene på plata preget av rutinearbeid og likegyldighet.

Det vil nok glede mange at gitarmannen Moore har funnet tilbake til bluesen. Men hvis du virkelig liker blues, finnes det et lass med musikk som er mer interessant enn denne.