The Opiates – Tidvis vakker melankoli fra søta bror

Til det er det for mange ujevne låter på dette albumet. Tatt i betraktning at skiva inneholder bare ni spor, så skjerpes automatisk kravet til at hver låt bør holde høy kvalitet. Albumet blir selvfølgelig også mer sårbart for svake låter av nettopp den grunn.

Anywhen startet sin karriere som et powerpop-band, og høstet varierende kritikk for sine tidligere utgivelser: Anywhen fra 1997, og de to EPene Movie og Blank, også disse utgitt i ’97. Bandet har altså ikke rørt noe særlig på seg de siste årene, og framstår nå i en helt annerledes innpakning enn tidligere.

Nå er det sorgtung melankoli med klare referanser til Red House Painters og til en viss grad Jeff Buckley, som er greia. Frontmann Thomas Feiner er arkitekten bak både tekst og musikk, og ifølge han selv var han den eneste som var genuint interessert i å gjennomføre dette prosjektet, som forøvrig også involverer medlemmer fra Warszawas Symfoniorkester, noe som hever albumet fra å være et «gjør-det-selv»-produkt til å lyde som en svært profesjonell produksjon.

The Opiates åpner med en fortryllende vakker låt i form av The Siren Songs, som umiddelbart trekker lytteren inn i en melankolsk svart/hvit verden full av kjærlighetssorg og mørke depresjoner. Spesielt lystigere blir det ikke etterhvert som de neste låtene åpenbarer seg for lytteren. Dinah And The Beautiful Blue og Scars And Glasses følger fint opp. Begge meget sterke låter! Men så daler plutselig kvaliteten betraktelig på de fire neste sporene.

Det virker som Feiner her har tenkt mest på å kreere et så dystert og depressivt lydbilde at selve melodilinjene har blitt nedprioritert. Jeg må forsere til den åttende låta for å spore en virkelig bra låt igjen, før albumets avslutningslåt sitter som et skudd. All That Numbs You er tittelen, og er en utrolig vakker låt som klarer å gjenopplive den gode følelsen jeg satt tilbake med etter de første tre sporene.

Oppsummeringen blir da at The Opiates har en fantastisk begynnelse og en underbar avslutning. Innimellom finnes det antydninger til himmelske låter, men bare antydninger. Jeg sitter med en følelse av at dette fort kunne blitt et av årets album, men litt unnasluntring med låtskrivingen feller Anywhen denne gangen.