The Red Threat – Mollstemte betroelser

Når Aidan Moffats romanser gir tilstrekkelig ramsalt ettersmak er det tid for spytte nye bitre betroelser inn i musikkverdenen. Hans oder til forrædersk kjærlighet, sex og kjedsomhet drives fram av Malcom Middletons minimalistiske instrumentføring og setter dype spor i hver en følsom musikkelsker. Oppløftende er det ikke, men så vakkert at det absolutt blir tilgivelig.

Etter det noe skuffende tredjealbumet, Elephant Shoe er Arab Strap tilbake for å bekrefte at de fremdeles kan gjøre smertefulle svik til mektige melodier. Til tross for sin hviskende fremførte lyrikk og forsiktige traktering av instrumenter. The Week Never Starts Round Here fra 1996 var guttenes første kjærlighetsbakrus. Med den skaffet de seg et særpreg en vanskelig kan ta feil av. I 1998 kom oppfølgeren Philophobia, deres mest skrupuløse fortelling om kvalmpinlige dagen derpå-minner. Dette var også Arab Straps største genistrek inntil The Red Thread. Fyldigere og mer varierte komposisjoner har nå gjort uttrykket ytterligere intenst. I låter som Scenary og Turbulence samt singelsporet Love Detective fremstår de til og med som mer up-tempo. Sistnevntes dirrende basslinje og lydsammensuriet i Last Orders og The Long Sea blir nærmest støyende til Arab Srap å være. (Til tross for spor av slike tendenser i The Week Never Starts Round Here).

Men her finnes også låter som like gjerne kunne vært hentet fra tidligere utgivelser. I åpningssporet Amor Veneris og The Devil-Tips er de laidback som alltid. Selv om både bass, trommemaskin orgel, piano og gitar tas i bruk denne gang anvendes instrumentene fremdeles med den største varsomhet. At de har tillatt seg større variasjon i lydbildet betyr slett ikke at de har mistet identitet. Karakteren glir, nettopp som en rød tråd, hele veien gjennom.

Til alle som har frydet seg lo-fi scenens sterke årsåpning med Lows Things We Lost In The Fire og Kings Of Conveniences Quiet Is The New Loud i spissen: Gled dere til nok et vemodig lyspunkt fra skottene i Arab Strap.