Sunny Border Blue – Personlig og gripende

Kristin Hersh tilhører singer/songwriter-tradisjonen, og har utvilsomt vært en av forbildene for den bølgen av sterke kvinnelige artister som vokste fram på nittitallet. Den store kommersielle suksessen har uteblitt, uten at jeg tror hun tar seg nær av det. Låtene til Hersh er ofte litt vriene å få tak på, og hun skriver vel ikke så umiddelbart iørefallende pop-melodier som for eksempel Liz Phair og Tonya Donelly gjør på sitt beste, to artister hun ofte sammenlignes med. Men hun er ikke langt unna heller, som i refrenget til Spain for eksempel.

Men Hersh er likevel en stor låtskriver. De tretten sangene her (inkludert en fin coverversjon av Cat Stevens’ Trouble) setter seg sakte men sikkert, men de krever også en god del av lytteren. Dette er ikke en plate som fenger så voldsomt med en gang, men den vokser ved gjentatte gjennomhøringer.

Selv om lydbildet er noe mer nedstrippet på denne plata, formidler Hersh fortsatt angst, sinne og frustrasjon som få andre. Ingen plate for sarte sjeler dette, men Kristin Hersh har med Sunny Border Blue levert et av årets foreløpig sterkeste og mest personlige album.

Høydepunkter: Flipside, White Suckers, Silica