No More Shall We Part – Et innblikk i Caves paradis

Siden dengang har Australias gode sønn blant annet returnert og igjen bosatt seg i London, giftet seg og blitt far til tvillinger. Samlet har alt dette vært viktige faktorer som har satt helt tydelige preg på den nye plata, No More Shall We Part.

Til tross for flere tidligere mesterlige utgivelser, deriblant forgjengeren The Boatman’s Call fra 1997 og Let Love In fra ’94, er det en fornøyelse å kunne meddele at Cave er tilbake i storform.

Det er fristende å gå så langt som å påstå at Nick Cave And The Bad Seeds sannsynligvis her befinner seg på sitt aller beste. Noensinne! Ihvertfall føles det slik når man tar i betraktning forarbeidet som er lagt i de dyptgående tekstene og i låtmaterialet generelt. For ikke å snakke om perfeksjonismen som bugner fram i de detaljrike vokal- og strykerarrangementene.

I tillegg har Cave denne gangen hyret inn blant andre Kate og Anna McCarrigle som korister, en duo som ikke er veldig framtredende, men som utfyller Caves vokal særdeles godt der hvor de kommer inn. Cave selv fremstår både mer energisk og personlig enn jeg kan erindre å ha hørt ham.

Det er derfor kanskje først og fremst på det vokale plan den mest umiddelbare utviklingen har skjedd siden sist. Men også som musiker og komponist har Cave tatt et steg videre i forhold til formelen som ble sådd på The Boatman’s Call. Som singelen As I Sat Sadly By Her Side antydet når den dukket opp like i forkant av dette albumet, bruker han stemmen sin på en klarere og mer intens og utypisk måte for ham å være.

No More Shall We Part bærer ellers, som tidligere nevnt, mye preg av Caves nye familiesituasjon, hvor særlig konen blir hyllet og hedret både opp og i mente (albumets tittellåt er for eksempel dedikert direkte til henne).

For øvrig ligger det mange religiøse undertoner i hans ellers så mørke og dystre tekstlinjer. Disse åpenbarer seg i spor som Hallelujah (som ikke er en cover av Cohens låt med samme tittel – men som nærmer seg inderligheten i Jeff Buckleys tolkning av den), God Is In The House og Oh My Lord. Men Cave gjør ikke dette bare for å framstå som en slags forkynner. Han avslører, som seg hør og bør i en ekte Cave-tapning, at hans humoristiske sans fremdeles er intakt på en god, og ikke så rent lite dramatisk vis.

Ellers formidler plata, som antydet, at Nick Cave for tiden lever et godt liv, i sterk kontrast til fyrens tidligere erfaringer fra dophelvetet. Tekstene som omhandler hans hustru, og familiesituasjon for øvrig, kan få alle og enhver som til daglig foretrekker et urbant singelliv til å lengte etter ekteskapsidyll og familielykke i et paradis. Gjerne i naturskjønne omgivelser.

Om du enda ikke har skjønt det, gjentar altså Cave og kompani det umulige, på linje med sine to svartkledde åndsfrender (Cash og Cohen seff), og leverer et av sine aller beste album. Igjen…!