Blinded By The White Shade – Mjøsas hvite slange

Så det var med spenning jeg åpnet ørene for en plate med Nickles & Dimes’ eget materiale. Og med førstelåta Quick Cold Turkey gir de meg virkelig troen på at dette kan bli tre veldig ålreite kvarter. En funky bluessak som Lenny Kravitz ikke ville ha skammet seg over, rocker vilt og hardt. Dessverre holder ikke dette hele veien, det holder faktisk ikke lenger enn til låt nummer to har begynt. Co Pilot Caine er ei ballade som Aerosmith ikke ville tatt i med tang. Og med det har de gjort unna platas klart sterkeste og klart svakeste allerede etter to låter.

Resten av plata holder et mye jevnere nivå, med Soulfaker som den som kommer nærmest åpningssporet i kvalitet og intensitet. Det er helt klart at disse gutta har hørt sin syttitallsrock, og et band som må nevnes i den sammenhengen er Whitesnake. Store deler av plata er uten tvil veldig inspirert av dét bandet! Det behøver slett ikke være et dårlig tegn i seg selv, det er bare det at «originalen» var bedre. I alle fall i starten!

Det er ellers lite eller ingenting å utsette på spilleferdighetene, for det er et tight og fint band vi har med å gjøre. Men, jeg sitter med en følelse av at de godt kunne ha sluppet løs Lars Chr. Narum både mer og oftere. Det er han som får bandet til å heve seg et par hakk de gangene lyden fra hammondet eller Wurlitzeren trenger gjennom og tar teten. Mer orgel takk!

Så gjenstår det bare å se om materialet vokser seg sterkere med noen øl innabords på lokalet…