Skiftninger – Skiftende skydekke

Schizofreni er likevel kanskje feil terminologi å bruke, for her finnes vel nærmere en hel mentalinstitusjon av stemninger! Dette er noe som kommer til uttrykk allerede ved første øyekast på omslaget. Det kan mest av alt tyde på at vi her har med vikingrock å gjøre. Men vi trenger ikke å gjøre annet enn å snu coveret for å skjønne at dette ikke stemmer. Her er nemlig mange korte låttitler, hvor den ene lange blir et blikkfang både i størrelse og bokstaver: Bob Dylan Is The Fucking King. Og ikke kjenner jeg til et band i den nevnte sjangeren som ville ha kalt en låt for noe i nærheten av dette.

Så hva er da dette da? Ja si det! Referansepunkt er mange og ingen. Med det mener jeg at Nærvær i et øyeblikk kan høres ut som noe man har hørt et eller annet sted. Men så gjør det hele en u-sving – med innlagt loop, og man ender opp i noe som ikke kan sammenlignes med noe som er kjent for undertegnede. Låtlengdene er alle mellom nitti sekunder og ti minutter. Den lengste av dem, 92-Tid-99, er en omtrent fire og et halvt minutter lang latinopreget sak med vokalprestasjoner som ligger et sted rundt Helge Gaarder – anno slutten av syttitallet. Så stopper det hele opp og entrer et veldig så lavmælt landskap med yndig kvinnevokal. Men selvsagt går turen tilbake til låtas første parti, og ender med en gitarsolo á la Neil Young.

Skiftninger er forøvrig todelt. Om dette er nøye kalkulert eller bare har blitt sånn er meg uvisst, men de første fem-seks sporene er ihvertfall de mest springende. Det er der det meste av uventede saker og ting skjer. Etter dette roer det hele seg ned og ligger i et landskap som for eksempel Godspeed You Black Emperor! og Einsturzende Neubauten fra tid til annen har besøkt. Likevel uten at jeg vil si at Nærvær kan båssettes med noen av de overnevnte (som igjen vanskelig kan settes i bås med – både seg selv og ikke minst andre!). Selvsagt kan de ikke la denne stemningen vare ut. De streifer derfor i det neste siste sporet innom en ørkencountrylåt som sender tankene mot Rio Grande-området og skitne meksikanske skurker i en westernfilm, før de avslutter ballet med et gitarbasert stev(!).

Det er ikke bare låtmaterialet som inneholder skiftninger, for dette gjelder også musikerne. I følge presseskrivet består Nærvær av to personer; gitarist / vokalist / munnspiller / pianist / marimbist / xylofonist Terje Sagen og vokalist / xylofonist / marimbist / pianist Jan K. Transeth! Men i løpet av de sju nevnte årene så har en del musikkvenner vært innom og lagt med sine bidrag til verket. Og hvor utrolig det enn høres ut, så har de altså til tross for alle krumspring i melodier og instrumentering klart å lage et helhetlig album av denne galskapen.

Et fascinerende album har det altså blitt, og jeg er veldig spent på å se hvilken retning bandet tar ved neste korsvei. Antageligvis går den ikke rett frem, men både til høyre og venstre. Og kanskje også en svipp både opp og ned på skrå…